En undersøkelse av relevante litteraturhistoriske tekster tyder på at plantemotiver sto sentralt i de aller første svenske og norske bildebøkene for barn. I et oversiktskapittel om svenske bildebøker utgitt mellom 1880 og 1945 understreker Kristin Hallberg granskogens sentrale rolle i de tidligste svenske bildebøkene: ”Skogen, den djupa, mörka granskogen, där man aldrig skådar furornas toppar, där den skygga pyrolan bor inne i skuggan vid granens fot, där björnen, älgen, sagan och äventyret finns, är en central miljö i sekelskiftets bilderbok” (222). Selv om skogen ikke synes å være like påfallende sentral i de tidlige norske bildebøkene, påpeker Tone Birkeland og Frøydis Storaas i sin norske bildebokhistorie at verk fra tiårene rundt århundreskiftet inneholder ”mykje snø, granskog og lafta tømmer” (139). Også Sonja Hagemann, som har studert illustratørenes rolle i norske bildebøker frem til etterkrigstiden, understreker at norske natur- og kulturlandskap utgjorde en viktig inspirasjonskilde (107).

Plantenes rolle i de tidligste svenske og norske bildebøkene begrenser seg imidlertid ikke til å inngå i realistiske naturmiljø. I en artikkel med den talende tittelen ”’Barn och blomma’. Den animerade blomman och bilderboken” (1995) påpeker Barbro Schaffer at dette motivparet var ”så vanligt förekommande i 1800-talets bildvärld att det i bilderboken vid tiden runt sekelskiftet närmast är att betrakta som en bildkonvention” (197). Plantepersonmotivet utgjør det bærende elementet i flere av de første skandinaviske bildebøkene. Mens blomsterbarna som figurerer i Ottilia Adelborgs bøker Prinsarnes blomsteralfabet (1892) og Blomstersiffror med rim (1894) fremtrer uten et konkret miljø, er plantepersonene i Lagertha Brochs Haven paa lissom (1904), Louis Moes Blomsternes bog (1905), Jeanna Oterdahls og Elsa Beskows Blommornas bok (1905) og Beskows Blomsterfesten i täppan (1914) i stor grad situert i eng- og hagelandskap.

Nærmer man seg plantemotivet i tidlige svenske og norske bildebøker fra et historisk perspektiv, kan man altså antyde to overordnede linjer. For det første utgjør planter viktige deler av den litterære settingen i mange verk, særlig i kraft av skogen som et realistisk nordisk naturmiljø. For det andre var flere av datidens betydeligste skandinaviske bildebokkunstnere inspirert av det populære plantepersonmotivet i europeiske bildebøker fra andre halvdel av 1800-tallet. Mens de realistiske skogplantene kan assosieres med forestillinger om den ”urørte” villmarken, kan de antropomorfe plantepersonene knyttes til eng og hage som uttrykk for kultivert natur. Innen økokritisk litteraturforskning betraktes begge disse landskapstypene som sentrale kulturelle troper som har formet vestlige forestillinger om forholdet mellom menneske og natur (Garrard 66; EASLCE). Dette er også sentrale topoi i nordisk barnelitteratur (Goga, ”Home” 154; Goga, ”Økokritisk perspektiv”; Goga, Guanio-Uluru, Hallås og Nyrnes 2). Med referanse til skog samt eng og hage som sentrale økokritiske og barnelitterære troper skal jeg forfølge disse to historiske linjene i lys av planterepresentasjonene som kan identifiseres i svenske og norske bildebøker fra 1900 til 1930. Før jeg presenterer denne kvantitative analysen, vil jeg imidlertid klargjøre de teoretiske og metodiske premissene for undersøkelsen.

Analysen av plantemotiver i svenske og norske bildebøker fra tidlig 1900-tall er foretatt ved hjelp av Fytobibliografi. Database over planter i skandinaviske bildebøker (The Phytobibliographical Database),² et metodisk rammeverk utviklet for å registrere, kartlegge og analysere representasjon av planter i skandinaviske bildebøker for barn fra 1900 og fremover. Siden de store skandinaviske bibliografiske databasene Libris, Oria og Det Kgl. Bibliotek mangler fullstendige systemer for merking av bildebøker og utgivelsesland, finnes det per i dag ingen andre verktøy som gir en oversikt over skandinaviskproduserte bildebøker. Svenska barnboksinstitutets (Sbi) bibliotekskatalog gjør det imidlertid mulig å sortere ut de svenske bildebøkene som finnes i instituttets fysiske arkiv. De svenske bøkene som inngår i denne undersøkelsen, er samlet inn med Sbi:s hjelp. Det norske materialet er samlet inn med assistanse fra Nasjonalbiblioteket og baserer seg i stor grad på oversikter fra den nasjonalbibliografiske katalogen Norsk bokfortegnelse. At undersøkelsen kun omfatter svenske og norske bøker, men ikke danske, noe som ville gitt et skandinavisk korpus, skyldes hovedsakelig utfordringer med å kartlegge et dansk korpus.³

Databasens design er inspirert av sentrale spørsmål og begreper innen kritiske plantestudier og barnelitterær økokritikk. Mens stadig flere tenkere har problematisert det kartesianske skillet mellom dyr og menneske, synes skillet mellom det animale og det vegetative stadig å stå sterkt i vestlig tenkning (Nealon x; Aloi 5). Denne neglisjeringen av plantene og deres kapasiteter til fordel for sansende og handlende menneskelige og ikke-menneskelige dyr, er en tydelig tendens også i barnelitteraturen (Guanio-Uluru og Duckworth 9). Derfor trenger vi, som redaktørene av The Language of Plants. Science, Philosophy, Literature (2017) påpeker, en ”phytocentric” form for litteraturstudium som undersøker litteraturens planter uten nødvendigvis å forstå dem som bakgrunn eller symbol for noe annet (Gagliano, Ryan og Vieira x). Fytobibliografi. Database over planter i skandinaviske bildebøker kan sies å nærme seg bildebøker fra et slikt planteorientert perspektiv.⁴

Databasen er strukturert i fem integrerte hovedkategorier. Mens de to første inneholder standard bibliografiske opplysninger som tittel, årstall, utgivelsesland, forlag, forfattere og illustratører, er de to neste designet for å kartlegge planter. I den ene registreres spesifikke arter med norske og latinske navn.⁵ Den andre inneholder overordnede typer av planter som ”trær og skog”, ”gress og strå” og ”frukt og grønnsaker”. Mens tabellen over spesifikke ”plantearter” impliserer en botanisk tilnærming til plantemotivene, reflekterer oversikten over ”plantetyper” vanlige konvensjoner og kategorier i bildebøker for barn. Den siste tabellen er den mest analytiske og derfor den som krever mest litterær og visuell fortolkning. Under tabelloverskriften ”Fytoanalytiske trekk” registreres ulike typer miljø, som ”hage”, ”skog”, ”fjell”, ”kulturlandskap” og ”by”. Her markeres også typer av karakterer innenfor kategoriene ”menneske”, ”dyr”, ”plante” og ”fantasivesen” samt bruk av figurative troper som ”antropomorfismer” (menneskeliggjøring) av planter og dyr, og ”fytomorfismer” (vegetalisering). Den analytiske delen inneholder også en underkategori for registrering av balansen mellom planterepresentasjon i bilde- og tekstsegmenter.

Materialet som undersøkes i denne artikkelen, består av skjønnlitterære bøker myntet på barn med både tekst og bilder på de fleste oppslag, skapt og utgitt i Sverige og Norge mellom 1900 og 1930. Denne avgrensingen ligger tett opp til Birkeland og Storaas’ pragmatiske bildebokdefinisjon (14) i Den norske biletboka (1993). I utgangspunktet innlemmes ikke sakprosasjangre som lærebøker, oppslagsverk eller floraer, men i tilfeller der grenseoppgangen mellom fiksjon og faksjon ikke er åpenbar, inkluderes bøkene. Undersøkelsen inngår i en serie artikler som søker å kartlegge og analysere planter i skandinaviske bildebøker med utgangspunkt i rammeverket som den fytobibliografiske databasen etablerer (Reed).⁶

Det undersøkte materialet består av 102 bøker, 52 norske og 50 svenske.⁷ I dette korpuset ble 151 ulike plantearter registrert.⁸ 20 arter ble observert i fem eller flere bøker. Den klart mest frekvente enkeltarten i materialet var gran (Picea abies), som ble registrert i 24 bøker. Også de to andre vanligste skogtrærne i Sverige og Norge, bjørk (Betula pubescens) og furu (Pinus sylvestris) (NIBIO; SLU 86), var relativt frekvente, med 15 registreringer hver. Den nest mest forekommende arten var steinrose (Rosa canina), som ble notert i 18 bøker. Markblomstene blåklokke (Campanula rotundifolia), prestekrage (Leucanthemum vulgare) og løvetann (Taraxacum ruderalia) ble alle observert i 15 bøker, mens dyrka epler (Malus x domestica) og markjordbær (Fragaria vesca) ble registrert i henholdsvis 16 og 13 verk. Denne blandingen av ville og dyrkede vekster reflekteres også blant artene som forekom i fem til ti bøker. I denne gruppen inngikk eik (Quercus robur), rogn (Sorbus aucuparia), osp (Populus tremula), blåveis (Hepatica nobilis), hvitveis (Anemone nemorosa), rødkløver (Trifolium pratense), kornvalmue (Papaver rhoeas), marianøklebånd (Primula veris), blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) og potet (Solanum tuberosum).

Registreringen av plantetyper bekrefter tendensene i artsvariasjonen. Trær og skog utgjorde, med sine 79 noteringer, den vanligste plantetypen i materialet, tett fulgt av gress og strå (78 bøker) og blomster (71 bøker). Mens disse mest frekvente plantetypene altså inngikk i 70–80 % av de undersøkte bøkene, ble busker, bær, frukt og grønnsaker samt korn og åker observert i 17–27 % (se figur 1).

Ut fra registreringen av identifiserbare plantearter og -typer kunne man forvente at skog var den mest frekvente miljøtypen i materialet. Den fytoanalytiske undersøkelsen viser imidlertid at skog kun inngikk i 46 verk (45 %), mens kulturlandskap forekom i 63 av bøkene (62 %). Hage var den tredje mest vanlige miljøtypen, observert i 22 bøker, men innendørsmiljøer (21 bøker) var nesten like vanlig. Landskap som konnoterer ødemark, ble observert i 14 bøker, mens fjell, landsbygd og bymiljø forekom i 11 verk. Nesten alle de undersøkte bøkene skildret imidlertid flere typer miljø (se figur 2).

Makroanalysen av karaktertyper, figurative formasjoner og forholdet mellom tekst- og bildesegment viser ganske tydelige tendenser. 90 av bøkene portretterte mennesker. Dyr spilte en vesentlig rolle i 42 bøker, mens ulike former av fantasivesen inngikk i 32 verk. Kun 11 bøker fremstilte plantekarakterer (se figur 3). Mennesker er også toneangivende i det metaforiske bildespråket. Mens antropomorfe dyr ble observert i 16 verk, rommet korpuset 12 bøker med menneskelignende planter. Eksempler på plantelignende mennesker eller dyr ble ikke funnet i noen av bøkene. Derimot spilte plantene en vesentlig rolle i bøkenes bilder. I hele 70 bøker fremsto bildene som den bærende mediale uttrykksformen for planterepresentasjon, mens 26 verk var preget av vegetal balanse mellom tekst- og bildesegment. Undersøkelsen viser at tekst ikke utgjorde den viktigste arenaen for plantefremstilling i en eneste bok.

Den kvantitative undersøkelsen av plantemotiver i svenske og norske bildebøker for barn fra tidlig 1900-tall bekrefter i hovedsak inntrykket som kan leses ut av de konsulterte litteraturhistoriske fremstillingene av perioden. Planter, særlig trær, gress og blomster, spiller en vesentlig rolle i materialet, og de fremtrer enten som del av et skoglandskap eller i hage- og kulturlandskap. Den statistiske analysen av arter og representasjonsstrategier bidrar likevel til å nyansere bildet betraktelig.

Den mest slående tendensen som kan leses ut av den kvantitative undersøkelsen, er at materialet oppviser en bemerkelsesverdig botanisk artsrikdom. Selv om noen arter går igjen, rommer bøkene over 150 forskjellige arter. En tilsvarende undersøkelse av svenske og norske bildebøker utgitt i 2020 tyder på at artsrikdommen i bildebøker har gått ned i løpet av det siste hundreåret. Selv om denne undersøkelsen ikke kan gjøres til gjenstand for en reell komparasjon, siden det kun dreier seg om bøker utgitt i løpet av ett år, kan man tenke seg at en dreining bort fra realistiske stilideal og mot modernistiske og postmodernistiske impulser på andre halvdel av 1900-tallet har medført færre identifiserbare planter (Birkeland og Storaas 161; Druker, Modernismens bilder 172). Dersom naturtro etterligning av virkeligheten ikke fremstår som et mål, blir det heller ikke viktig å fremstille planter realistisk. Også uten å betrakte de undersøkte bøkene i lys av senere tendenser synes det imidlertid klart at de gjennomgående fremstår som formidlere av botanisk kunnskap. Ved å fremstille planter gjennom artsnavn eller visuelle beskrivelser som gjør det mulig å bestemme dem botanisk, bidrar de tidlige svenske og norske bildebøkene til å gjøre leseren oppmerksom også på plantene som omgir oss i den virkelige verden.

Den høye frekvensen av gran i det undersøkte korpuset bekrefter Hallbergs konstatering av granskogens sentrale posisjon i de tidlige svenske bildebøkene. Undersøkelsen viser at gran er vanlig også i de norske bøkene. Skogen står sentralt i produksjonen til den mest innflytelsesrike bildebokskaperen i Skandinavia på tidlig 1900-tall: Flere av Elsa Beskows bøker inngår i det undersøkte materialet, men skogen er særlig fremtredende i Tomtebobarnen (1910). Som biologen Edvard von Krusenstjerna har poengtert, er Beskows gjengivelse av planter preget av høy botanisk presisjon, og Tomtebobarnen kan betraktes som en presis beskrivelse av en mellomsvensk blandingsskog (217). Beskows kunnskaper om skogsmiljøet kommer både til uttrykk i den svært realistiske gjengivelsen av botaniske detaljer og i hennes bevisste omgang med biotopenes sammensetning og årssyklus (Westin, ”Beskows biotoper” 164). Selv om Beskow var utpreget naturtro i sine plantefremstillinger, tyder den store artsrikdommen i det undersøkte materialet på at hun ikke var alene om å formidle detaljert botanisk kunnskap på denne måten. Den høye frekvensen av gran, furu og bjørk tyder på at skogen hadde en særlig viktig funksjon. Gunilla Halldén påpeker at særlig gran og furu går igjen hos Beskow og andre sentrale svenske skogsskildrere, og at dette bidro til å ”göra skogen till en del av skandinavisk habitus” (84). Som Elina Druker har vist, avfødte denne orienteringen mot skogen en utpreget nordisk naturmytisk illustrasjonskunst rundt århundreskiftet med John Bauer, Theodor Kittelsen og Louis Moe som sentrale premissleverandører (”Bland tomtar och troll” 111). Den høye frekvensen av presist skildrede skogplanter i de tidlige svenske og norske bildebøkene kan dermed ikke bare leses som formidling av kunnskap om skogsbiotoper og -trær, men også som uttrykk for naturorientert nasjonalisme eller regionalisme.

Som undersøkelsen av miljøtyper vitner om, utgjør kulturlandskap imidlertid et minst like sentralt topos i de tidlige svenske og norske bildebøkene som skog. Også tettheten av engblomster som blåklokke, prestekrage, løvetann og rødkløver samt spiselige planter som blåbær, tyttebær, epler og potet speiler denne doble balansen mellom ukultivert og kultivert natur, og mellom et estetisk og bruksorientert perspektiv på den.⁹ Mens statistikken viser at materialet formidler detaljert kunnskap gjennom realistiske fremstillinger av både ville og dyrkede plantearter og biotopene de vokser i, antyder analysen av fremstillingsstrategier en antroposentrisk tendens. Ikke bare er menneskelige karakterer overrepresentert, også måten plantene fremstilles på, synes å basere seg på et menneskelig utgangspunkt. Dette er særlig påtakelig i bildene, som imidlertid også er viktigere eksponenter for den formidlede botaniske kunnskapen enn tekstsegmentene.

I hvilken grad antropomorfiserende bildespråk impliserer antroposentriske verdier, er imidlertid et debattert spørsmål innen kritiske plantestudier. I boken Plant-Thinking. A Philosophy of Vegetal Life (2013) hevder Michael Marder at planters eksistensform er så radikalt forskjellig fra menneskenes at de unndrar seg de kategoriene vi mennesker vanligvis forstår verden gjennom. Å fremstille en plante som en aktør med personlighet eller subjektivitet innebærer dermed en form for epistemisk vold, fordi det legger til rette for ”the projection of human purposes and goals into it” (29). Marder kritiserer blant annet Matthew Hall som har argumentert for at vi i høyere grad bør forholde oss til planter som personer slik man gjør i en rekke urfolkstradisjoner, fordi dette ville innebære et mer relasjonelt syn på samspillet mellom menneske og plante (Plants 11; ”In Defence” 9). Selv om både Marder og Hall kritiserer neglisjeringen og nedvurderingen av planter som har preget vestlig tenkning siden Aristoteles plasserte dem under både mennesker og dyr i det hierarkiske livssystemet scala naturae, er de altså uenige om hvordan vi mennesker bør forstå planter (Rigato og Minelli). Denne ambivalensen kommer også til uttrykk i diskusjoner om planters agens i barnelitteraturen. Mens Lydia Kokkola har tatt til orde for å forstå planter i lys av ”plant issues” snarere enn ut fra ”their contribution to human endeavour” (277), har flere nyere bidrag utforsket tilsynelatende antropomorfe planter som reelt aktive aktører (se for eksempel Doughty; Hill og Mayne-Nicholls; Höing).

En nærmere undersøkelse av plantekarakter i de tidlige svenske og norske bildebøkene tyder på at motivets ideologiske implikasjoner avhenger av det konkrete uttrykket. Schaffers historiske tilnærming til plantepersonmotivet i tidlige skandinaviske bildebøker tilbyr en klargjørende inngang til diskusjonen. Schaffer trekker frem flere europeiske bildebokskapere som hun mener hadde stor påvirkning i Skandinavia. Med de illustrerte bøkene Un autre monde (1844) og Les fleurs animées (1847) etablerte Grandville to måter å formgi plante-menneskemotivet på. Mens den første boken fremstiller planter med stengel, kronblader og andre av plantenes attributter, men med menneskelignende ansiktstrekk, ser gestaltene i Les fleurs animées i stor grad ut som menneskeskikkelser utstyrt med plagg og andre artefakter som minner om plantenes bestanddeler. Den første tradisjonen synes altså orientert rundt plantens form og egenskaper, mens den andre har menneskekroppen som utgangspunkt. Walter Cranes berømte Flora’s Feast (1889) og A Flower Wedding (1905) står i den siste, mer antroposentriske tradisjonen, mens Richard Schmidt-Cabanis og Lothar Meggendorfers noe mindre kjente Allerlei nette Pflanzen (1882) minner mer om de antropomorfe plantene i Un autre monde.¹⁰

Selv om et par av illustrasjonene i Görans bok (1916) er mer planteaktige, ligner Beskows plantemennesker stort sett mer på mennesker enn planter. Det gjør også Moes blomster i Blomsternes bog. Lagertha Brochs hageplanter i Haven paa lissom kan imidlertid plasseres i den mer planteorienterte tradisjonen. At denne boken har fått lite oppmerksomhet av historikerne, er nok en viktig grunn til at Broch i stor grad er blitt fremstilt som en Beskow-epigon. Mens den mer kjente utgivelsen Naturens Eventyr (1947) nok kan minne om Cranes og Beskows blomstermennesker, ser plantene i Haven paa lissom ut som faktiske bær og røtter med menneskelignende ansikt, ben og armer. Som tittelen antyder, presenteres besjelingen av vekstene eksplisitt som fantasifull lek med hagens virkelige planter. Men dette ”lissom”-blikket, som gjør det mulig å få med seg plantenes leker, fremstilles i den åpnende henvendelsen som en verdifull ferdighet: ”Ved du ikke det, da ved du ingenting! / Du behøver bare se dig lidt omkring” (Broch).¹¹ Selv om både tekst og bilder røper en antroposentrisk tendens i fremstillingen av de kjempende, dansende, kurtiserende, men også spiselige plantene, har dette humoristiske og utforskende blikket en underliggjørende effekt som kan bidra til å gjøre leserne oppmerksomme på plantene som planter.

Som diskusjonen av antropomorfe planter viser, krever vurdering av representasjonsstrategienes ideologiske implikasjoner et nærmere studium enn en rent kvantitativ undersøkelse åpner for. Fytoanalytiske undersøkelser har derfor størst potensial dersom de kombinerer kvantitative data med mer kvalitative tilnærminger slik jeg har søkt å gjøre gjennom de overnevnte eksemplene. Et bredt anlagt historisk blikk på planters estetiske utrykk i bildebøker for barn kan imidlertid ikke bare bidra til å aktualisere glemte bøker som Haven paa lissom. Når man nærmer seg bøkene med plantene i fokus, blir det også tydelig at noen fremstillingsstrategier fremhever plantenes egenskaper i større grad enn andre.

Som vist, utgjør planter en viktig motivkrets i svenske og norske bildebøker fra tidlig 1900-tall. Dette tyder på at planteblindhet, i den grad det preger skandinaviske bildebøker, er et forholdsvis moderne fenomen. Ikke bare oppviser de undersøkte bøkene et betydelig artsmangfold. Makroanalysen av planter og representasjons-strategier tydeliggjør at både ville skogplanter og kultiverte vekster er frekvente. De representeres imidlertid ulikt. Mens gran, furu, bjørk og andre typiske skogplanter som regel fremstår som deler av realistisk fremstilte skogsbiotoper i den litterære settingen, er hageblomster og grønnsaker forholdvis ofte fremstilt som antropomorfe karakterer i forgrunnen. På den ene siden synes de ville skogplantenes realistiske uttrykk og naturlige miljø å være mer i tråd med et økosentrisk perspektiv enn de antropomorfe hageplantene. På den annen side bidrar de menneskelignende pryd- og nyttevekstene i høyere grad til å rette lesernes oppmerksomhet mot plantene nettopp fordi de inntar posisjoner som menneskelige karakterer vanligvis har i litterære fortellinger. Grep som spiller på likheter og forskjeller mellom menneske og plante, kan dessuten få oss til å reflektere over hva som kjennetegner ulike plantearter og menneskenes forhold til dem. Det er imidlertid klart at bildene spiller en helt avgjørende rolle som formidlere av både botanisk kunnskap og refleksjonsvekkende perspektiv på planter. Dermed er det kanskje ikke bare Beskow som, med Boel Westins ord ”tveklöst [har] förändrat synen på vegetabiliska riket” (”Beskows biotoper” 164). Den planteorienterte analysen jeg har foretatt her, tyder på at de fleste tidlige svenske og norske bildebøker har bidratt til lesernes kunnskaper om skogens og kulturlandskapets artsmangfold.

Beatrice G. Reed er postdoktor i skandinavisk barnelitteratur ved Høgskulen på Vestlandet. Hun disputerte med avhandlingen Natur og menneske i Stina Aronsons nordlige ødemarksfortellinger – En økonarratologisk analyse i 2020, og har skrevet flere artikler med vekt på fremstilling av naturlandskap og planter i nyere og eldre skandinavisk litteratur for barn og voksne.