Barnelitteraturforsker Gillian Lathey påpeker at det å sammenligne krigsminnelitteratur fra forskjellige land kan gi innsikt i ulike nasjonale og kulturelle historier om krigen og avdekke underliggende ideologier (123). Bøkene vi har valgt representerer andre verdenskrig opplevd av barn i ulike nasjonale kontekster og barn som stod på ulike sider av krigen i Europa. Formålet med å analysere verkene har vært å sammenligne rollene hundene får i relasjon med barna til tross for barnas ulike nasjonale og situasjonsbaserte opplevelser, og en formidling av krigen av forfattere og illustratører fra ulike nasjoner. Historiene¹ om andre verdenskrig ble i ettertiden en måte å etablere og videreføre et felles verdigrunnlag til en nasjonalstat på (Stenius 14). Etter den kalde krigen og mot slutten av 1990-tallet, når verdigrunnlaget var lagt, ble det rom for flere og nye tolkninger av det som hadde skjedd under krigen. Flere gikk fra å forstå andre verdenskrig primært ut fra sin egen nasjonale kontekst, til hvordan jødene spesielt, og Europa generelt, har blitt påvirket av krigen (Stenius 15). Samtidig ser man også at nyere eksempler på gjenfortellinger fra krigen, også de som blir fortalt gjennom filmer og barne- og ungdomslitteratur (f.eks. Sabotør-serien i Norge²), opererer med tradisjonelle tema som motstandskamp og bærer preg av sin nasjonale kontekst. Man kan dermed ikke utelukke at selv nyere krigsminnelitteratur formidler verdier og ideologier som er viktige for nasjonens identitetsforståelse. Å velge bøker fra ulike land har med andre ord vært et forsøk på å unngå at funnene i for stor grad bærer preg av nasjonal tilhørighet eller hvilken side man stod på i krigen, slik at vi kunne si noe mer universelt om vestlige barns forhold til hunder i krig.

Posthumanistiske studier har som mål å avdekke og utfordre humanistiske ideologier og klassiske mønstre i litteraturen, og tilby lesere nye måter å forstå seg selv på og hvordan vi som mennesker eksisterer og kan eksistere i og med verden (Turner 46). Vi har valgt å plassere prosjektet vårt i en slik tradisjon. Posthumanistiske litteraturstudier har paralleller til økokritiske studier ved at de begge utfordrer det antroposentriske verdenssynet (Glotfelty xviii). Posthumanismen har vært opptatt av visse farer ved menneskelig kultur, spesielt teknologiens utvikling (Haraway) og krig (Hill), mens økokritikken har viet mye av oppmerksomheten mot artsutryddelse og klimaendringer (Glotfelty xx). Innenfor begge disse retningene av litteraturstudier er det få eksempler som eksplisitt ser på dyrs rolle i krig. En som har sett nærmere på dyrenes rolle i krig i et posthumanistisk perspektiv, er Krista M. Turner, og vi kommer snart tilbake til hennes bidrag.

Modalitetsanalyse blir anvendt på ulike medier for å si noe om hvordan modalitetene hver for seg og sammen kommuniserer mening til leseren (Løvland 38). I bildebøker og illustrerte barnebøker kan modalitetene tekst og illustrasjoner, både hver for seg og i samspill, gi uttrykk for spesifikke syn og verdier (Nikolajeva 169). Dette fordrer en kritisk lesning av all barnelitteratur, men fra et posthumanistisk perspektiv gjelder det særlig barnelitteratur med tematikk der et overordnet verdisyn gjerne er innforstått og humanistiske ideologier er dominerende, slik som litteraturen om andre verdenskrig (Lathey 124; Langås 264–265). Felles for litteratur om andre verdenskrig rettet mot barn og ungdom er at den har som pedagogisk mål å formidle historiske realiteter og fremme etisk og etnisk refleksjon (Langås 116, 130). En utfordring her er forholdet mellom det etiske ansvaret om å fortelle sannheten om grusomhetene og samtidig vurdere hva som er passende for et barn (Fornalczyk-Lipska 62–63). Denne utfordringen har gjerne blitt håndtert gjennom det Lydia Kokkola kaller ”framed silence”, der enkelte brutale detaljer blir utelatt eller mildnet (28, 36, 77). Virkemidler for å distansere barnet fra det mest grusomme kan være bruk av verbale og/eller visuelle metaforer, retrospekt, allusjoner, verbal og/eller visuell stillhet, fargebruk eller å ta i bruk en leke eller et dyr som protagonist i stedet for et barn (Fornalczyk-Lipska 72; Lathey 132). Verbaltekst og bilde og samspillet dem imellom, kjent som ikonoteksten (Hallberg 2) kan altså tas i bruk som et pedagogisk verktøy for å skåne barnet mot de mest grusomme realitetene fra krigen, mens de på samme tid kan formidle ideologi og verdier.

På den ene siden kan det å ha et kjæledyr eller husdyr gjøre mennesket i stand til å se på dyr som subjekter og ikke produkter som ender opp som for eksempel en biff eller en pelskåpe (Fiddes 159). Flere forfattere anvender dyrekarakterer i barnelitteraturen nettopp med den hensikt å fremme dyrets egenverdi og barns sympati for det (Ratelle 7). På den andre siden er forholdet mellom mennesker, barn inkludert, og kjæledyr grunnleggende ubalansert (Yi-Fu Tuan referert i Johnson 56; Rudd 247). En slik ubalanse gjenspeiles ofte ved at barnet gjerne er dyrets eier eller mester (Johnson 56), og kjæledyret har ikke samme mulighet til å protestere eller kommunisere sine ønsker og behov (Tribunella 30). Forholdet mellom barn og dyr har likevel ofte blitt romantisert eller fremstilt som et tettere forhold enn det mellom kjæledyret og den voksne (Hogan 133). Dette gjenspeiler ideer forbundet med romantikken og tanken om at barn er nærmere og mer lik et dyr i tanker og væremåte, og dermed nærmere naturen enn voksne (Cosslett 475–476). Det kan umiddelbart fremstå som negativt at barn er nærmere dyrene når det voksne mennesket er idealet, men positivt for en holistisk og relasjonell forståelse av hvordan vi som lever i verden er gjensidig avhengige av hverandre. Selv om posthumanisme handler om desentralisering av mennesket, handler det også om å utfordre og endre tankesett for å møte en verden i stadig endring (Wolfe xvi). Økokritikken er også opptatt av kritisk tenkning for reell endring (Glotfelty xxvi). Lite nyanserte fremstillinger av forhold mellom dyr og barn som ikke gjenspeiler realiteten eller kompleksiteten i forholdet gir ikke utgangspunkt for kritisk lesning av forholdet mellom mennesker og dyr, og nytenkning og endring kan utebli. Massakren av kjæledyrene i begynnelsen av andre verdenskrig er et konkret eksempel på hvordan dyr var ønsket kun til de ble en byrde for menneskets egne interesser (Kean 750), og viser at selv forhold mellom dyr og mennesker som i utgangspunktet kan være karakterisert av gjensidig kjærlighet, kan settes på prøve under ekstraordinære omstendigheter.

I følge Maria Nikolajeva er maktforholdet mellom barn og voksne til stede i all barnelitteratur (8). Dette forholdet er tydelig i barnelitteratur om andre verdenskrig, som blant annet tematiserer hvordan barn som uskyldige og sårbare har blitt påvirket av voksnes krigføring (Olsen 165; Skyggebjerg, “Vidnesbyrdlitteratur” 247). På samme måte som barn, blir også dyr trukket inn i kriger startet av de voksne (Imperial War Museums; Genosko; Nesset og Naas; Skovly). Det er derfor ikke overraskende at dyr dukker opp i krigsminnelitteratur for barn. Dessuten opptrer dyr i større grad i barnelitteratur enn litteratur for den voksne leseren (Hogan ix; Rudd 242). Det finnes betydelig med forskning på dyr i barne- og ungdomslitteraturen (Berger; Cosslett; Ritvo; Johnson), men som nevnt færre analyser av menneske-dyr-forhold i litteratur der handlingen er satt til en krig. I flere eksempler har dyr imidlertid en bi- eller hovedrolle også i barne- og ungdomsbøker med handling fra verdenskrigene (Brandman; Foreman; Morpurgo; Nannestad; Potter og Potter; Unwin). Av nordisk og internasjonal forskning på barnelitteratur om andre verdenskrig (Birkeland; Kokkola; Fornalczyk-Lipska; Langås; Lathey; Olsen; Skyggebjerg, “Fortællinger”; Skyggebjerg, “Vidnesbyrdlitteratur”; Österlund), står det svært lite om dyr.

To relativt nye bidrag vi vil trekke frem er av Krista M. Turner og av Rachel Kunert-Graf, som begge har analysert dyrekarakterer i tegneserier om krig. Kunert-Graf har i tillegg analysert en animasjonsfilm med fokus på hvordan dyrekarakterene er allegorier for palestinsk lidelse. Turner har analysert tegneserien Treaties, Trenches, Mud, and Blood (2014) om første verdenskrig av Nathan Hale, et verk med paralleller til det prisbelønte verket Maus (1996) av Art Spiegelman om jødeforfølgelsen under andre verdenskrig der musene er jøder, kattene er tyskere og grisene er polakker. Ifølge Turner er det tydelig at Hale bevisst ønsker å skape en forvrenging av virkeligheten ved å la dyrekarakterene spille mennesker på ulike sider av første verdenskrig (zoomorfisme) og hun plasserer boken i en ”funny animal”-tradisjon (50). I likhet med hvordan ”framed silence” kan hjelpe barneleseren å håndtere vanskelig tematikk, kan morsomme dyr åpne for et mindre konfronterende møte med voksnes bekymringer for kontroversielle temaer som krig (Barrier referert i Turner 50). John McKenzie gjør lignende observasjoner i sin analyse av karnevalistiske eller parodierende bøker med dyrekarakterer. Et karnevalistisk grep kan være å snu opp ned på de tradisjonelle rollene mellom dyr og mennesker som henholdsvis under- og overordnet, og som kan gi leseren mulighet til å stille spørsmålet ”hva om?” (McKenzie 89–91). Tilbake til Turner er det altså kombinasjonen av antromorfisme eller zoomorfisme og forvrengning av virkeligheten som gir barnet mulighet til å undersøke hvordan krig bryter ned barrierer mellom dyr og mennesker og den antroposentriske ideen (45).

Turners observasjon kan sees i sammenheng med Chengcheng Yous analyse av tre dystopiske romaner for barn. You belyser at tildeling av menneskelige egenskaper hos litterære dyr i seg selv kan være med på å opprettholde et antroposentrisk verdenssyn (187). Selv om flere har uttrykt skepsis til å tilegne dyr menneskelige egenskaper som følelser og intensjoner, kan det gjenkjennbare ved naive eller selv urealistiske fremstillinger av dyr motivere barneleseren til å bli kjent med virkelige dyr utenfor boken (You 188; Burghardt 73). You argumenterer derfor for både realistiske fremstillinger, som hjelper leseren med å beholde kontakten med den virkelige verden (187, 197), og for antropomorfe tilnærminger som åpner for gjenkjennelse. Det ene utelukker ikke det andre. Dette er i tråd med Simon Flynn som taler for dyrefortellinger som både tillater identifikasjon med, og distanse til dyret fra barneleserens side (419), og med McKenzie som viser hvordan karnevalistiske bøker mot slutten av handlingen ofte beveger seg fra det absurde og tilbake til det realistiske og som gjør at leseren kan lande igjen i den virkelige verden, med nye erfaringer og tanker om hvordan verden er eller kan være (91). Kombinasjonen av realisme og antropomorfisme sammen med en tematisering av hvordan vi som arter er gjensidig avhengige av hverandre, er ifølge You nøkkelen til å aktivere leseren til å tenke nytt om hierarkier mellom dyr og mennesker (188–189).

Den lojale hunden – ”man’s best friend” – blir ofte fremstilt som prototypen på det ideelle kjæledyret (Johnson 57; McKenzie 88), og hunden er et kjent syn i barnelitteraturen (Tribunella 29). Vi finner likevel ingen forskningslitteratur om hunders rolle i barnelitteratur om krig. Gary Genosko har imidlertid sett på Ernest Harold Baynes fagtekster om dyr i første og andre verdenskrig. I disse tekstene fant Genosko hovedsakelig dyrehelter (som regel hunder eller duer) som ofret seg selv for en høyere sak, det han kaller ”the tragic hero” (29).³ Hundene og duene som ble belønnet med heltestatus var utelukkende de som tjente menneskene. De var trent og domestisert slik at deres naturlige egenskaper var tilpasset å tjene krigsinnsatsen. Problemet med disse dyreheltene er ifølge Genosko at de får verdi kun gjennom å ofre seg i menneskets tjeneste og heltestatusen overskygger dermed dyrets egenverdi. I tillegg var det helst dyr som var spesielt godt likt som fikk heltestatus (29–31). Noen få, en minoritet blant dyr, fremstår altså som mer verdifulle enn andre i kraft av at de tjener mennesket på en eksepsjonell måte og i en større samfunnskontekst. Vi kan se dette i sammenheng med Hilda Kean sin observasjon – at majoriteten av fortellingene om dyr fra andre verdenskrig er bevart gjennom individers minner (750). Genosko synliggjør et nytt nivå i hierarkiet. Tidligere har vi kommentert hvordan det voksne mennesket i et antroposentrisk verdenssyn ofte er plassert øverst, før barnet og til slutt dyrene. Genoskos påstand om dyreheltene viser at det også eksisterer nivåinndelinger mellom ulike dyr, og at dette hierarkiet – fastsatt av mennesker – tar utgangspunkt i hvor stor grad dyrene ligner oss eller er mulige for oss å kontrollere.⁴

I utvelgelsen av materialet har vi tatt utgangspunkt i kriterier knyttet til tematikk (andre verdenskrig), karakterer (barn og hund), nasjonalitet (ulike nasjonaliteter, sider av krigen) og bruk av modaliteter (bakgrunn for modalitetsanalyse). Det var nærliggende å analysere bøkene av svenske forfattere og illustratører som er kjente for den skandinaviske leseren, mens de italienske bøkene kan tilby ny innsikt i hvordan andre verdenskrig opplevdes og formidles i andre land enn de skandinaviske, både med tanke på geografisk avstand og hvordan krigen artet seg (i Tyskland og Italia). Vi fant ingen bøker i norsk originalspråk og satt til en norsk kontekst som oppfylte samtlige kriterier.⁵ Det kunne vært interessant med en norsk bok siden Norge jo var okkupert sammenlignet med det nøytrale Sverige. Samtidig formidler ikke nødvendigvis de svenske bøkene utelukkende et nøytralt perspektiv, Den långa, långa resan forteller om barn som flyktet til Sverige fra et okkupert land, og Historien om Bodri tar for seg Holocaust-perspektivet. Fulmine, un cane coraggioso og Il custode di Elias tar for seg henholdsvis italiensk motstandsbevegelse og et tysk-jødisk perspektiv.

Satt til flere ulike nasjonale kontekster, representerer utvalget til sammen flere av de kjente temaene i krigsminnelitteratur for barn: Holocaust, barndom og hverdagsliv under okkupasjon, motstandskamp, sabotasje og flukt (Birkeland; Kokkola 1; Lathey 122, 132; Olsen; Skyggebjerg, “Fortællinger” 117; Skyggebjerg, “Vidnesbyrdlitteratur” 247; Österlund). Fagbøker med samme tematikk har gjerne innslag av kortere historiske fortellinger om hunder og barn, men siden de ofte er korte, ble det utfordrende å gå i dybden på relasjonen, og vi valgte derfor bøker med gjennomgående narrativ. Selv om det skiller 27 år mellom den eldste og den nyeste boken, er handlingen satt til samme historiske periode. Siden det eksisterer en betydelig tidsdistanse til andre verdenskrig da som nå, valgte vi altså å inkludere Den långa, långa resan utgitt i 1995.

I analysen har vi primært sett på situasjoner der hunden og barnet opptrer sammen, eller der det er grunnlag for å si noe om deres relasjon til hverandre, enten i verbaltekst, i illustrasjonene eller i samspillet dem imellom. Etter første lesning av bøkene fant vi tre gjennomgående roller (induktiv tilnærming) hos hunden: beskytter og helt, katalysator for barnets utvikling og kjærlig relasjon. Til tross for at relasjonen mellom hunden og barnet, og hundenes rolle overordnet er de samme, formidles de på ulike måter og tilpasses barnets kontekst. Gjennom modalitetsanalyse vil vi nå tolke disse rollene i lys av forskning og teori om kjæledyr i barnelitteratur, krigsminnelitteratur og dyr i litteratur om krig.

Vi har sett på hvordan hundenes rolle i relasjon til barneprotagonisten kommer til uttrykk i bilde- og barnebokmaterialet vårt, verbalt, i tegningene, og i samspillet dem imellom. Til tross for variasjoner i fremstillingsmåte er rollene ofte de samme; beskytter og helt, katalysator for barnets utvikling og kjærlig relasjon. Felles for alle rollene er at de på ulike måter bidrar til å hjelpe barneprotagonistene gjennom krigen. En vesentlig oppgave er å hjelpe dem til å takle og forstå traumatiske opplevelser, som å miste sine foreldre, slik også Hogan understreker at et dyr i barnelitteratur kan være en trøst for et barn som har opplevd et traume (136). Et annet eksempel er hvordan Bodri muliggjør for Hédi å sette ord på det hun har opplevd i fangeleiren. Likevel er det ikke uproblematisk verken med hunder i rollen som katalysator for barnas utvikling generelt eller spesielt i en ekstraordinær kontekst som krig. Hunden kun som middel for barnets integrering i den voksnes verden er et litterært grep som opprettholder et antroposentrisk verdenssyn.

I alle fortellingene virker det som om hundene først og fremst er der for å hjelpe barnet med å håndtere krigen. På mange måter fremstår barnet sin fortelling om krigen som den mest fremtredende. Vi finner likevel eksempler på hvordan hundene blir direkte påvirket av krigen. Den første hunden til Ilon blir skutt bare fordi den bjeffer på noen soldater. Her åpner Ilon sine refleksjoner, ”Hur kan man skjuta en liten hund?” (Lagercrantz og Wikland 19), opp for at leseren kan reflektere rundt hvordan dyr som blir en byrde eller plage for mennesker i krig kan være lett å kvitte seg med. Dette er også det mest konfronterende møtet med død i bøkene. Vi vet at foreldrene til både Elias og Hédi dør, men vi bevitner det ikke. På samme måte skjønner vi at soldatvennen til Elias blir skutt kun gjennom at Caleb hører skuddet. Det at hunden som blir drept ikke har navn, kan distansere barnet fra hendelsen, likevel kan scenen skape sterke følelsesmessige reaksjoner gjennom illustrasjonen av hunden som ligger død i armene på Ilon i kombinasjon med Ilons fortvilelse som er uttrykt verbalt. Dette åpner opp for refleksjon rundt hundens egenverdi og sårbarhet i krig, men står i kontrast til måten Ilon rett etterpå sier ”För att den hade skällt på dem kanske, men den ville ju bara vakta henne för kriget!” (19). Hun gir hunden verdi, men samtidig er verdien koblet til hennes behov for beskyttelse og en stabil relasjon.

Selv om tittelen Historien om Bodri kan gi inntrykk av at historien er om Bodri, er det først og fremst Hédi sin historie. Hédi forsøker å forestille seg hvordan Bodri har det når han er forlatt, men forestillingene er i stor grad påvirket av at Hédi har behov for å tenke på noe fint for å komme seg gjennom tiden i konsentrasjonsleiren. Leseren kan vanskelig vite hvordan Bodri egentlig har hatt det, og dermed få en nyansert eller realistisk forståelse av hvordan hunder som er etterlatt i krig kan ha det. På samme måte som dyrekarakterer kan modifisere hvor konfronterende og vanskelig krig oppleves for barneleseren (Fornalczyk-Lipska 72), kan det for den virkelige Hédi hjelpe å bruke Bodri som medium for å skape en distanse til det grusomme hun har opplevd, en distanse som også gjør det mulig for henne å bearbeide det og formidle det til andre.

Alle hundene har et kjærlig forhold til barnet. Kjærligheten fremstår som positiv for både barn og hund (de får kjærlighet og omsorg tilbake), men det gir neppe et realistisk og helhetlig bilde av vårt forhold til kjæledyr, og tilegner nok ikke dyret egenverdi i tilstrekkelig grad. Det er ofte sammenfall mellom modalitetene bilde og tekst i scener som formidler det kjærlige båndet. For mye redundans mellom bilde og tekst åpner ikke opp for ulike lesninger eller tolkninger, og kan gjøre at leseren blir passiv i møte med teksten (Nikolajeva og Scott, 17). De fleste hundene fremstår dessuten utelukkende som gode hunder med gode verdier, ofte gjennom antropomorfe egenskaper som menneskelige ansiktsuttrykk med smil eller tårer, men også verbalt ved tanker og følelser. Nabohunden til Bodri, til forskjell fra alle de andre hundene i bøkene, er fremstilt farlig, den flekker tenner til Hédi og Marika, og den er godt fastbundet. Selv om vi her får et mer nyansert bilde av menneskers forhold til hunder kan det sees på som problematisk at dette blir barnekarakterenes eneste møte med hunden som har trekk som ligner en pitbull, fordi det er med på å opprettholde en unyansert forståelse av rasen som utelukkende aggressiv.

Det er ikke godt å bestemme rasen til de andre hundene da de ikke har like tydelige rasetrekk som nabohunden til Hédi. Unntaket er kanskje hundene til Ilon som har færre antropomorfe egenskaper, og ellers har trekk vi forbinder med en border collie. De antropomorfe egenskapene er ekstra synlige i Caleb og Fulmine hvor representasjonen av hundene i større grad bæres gjennom verbal-tekst hvor hundene forteller sine historier i førsteperson som gir leseren tilgang på hundenes indre liv. Begge de svenske bøkene opererer med tredjepersonsforteller som unnlater å gi hundene en indre verbal stemme, men de blir fremstilt av et menneske (barneprotagonisten, forfatterne, illustratørene), og får dermed delvis tillagt følelser, tanker og intensjoner. De svenske hundene har som de italienske en beskytterrolle overfor barnet, men ikke en like tydelig helterolle. Caleb og Fulmine, med sin totale lojalitet overfor eierne, sin rolle som (vellykkede) livreddere og helter, kan sies å tilføres mer verdi enn hundene til Ilon og Hédi. Fulmine (den tydeligste, eneste nasjonalhelten) sin motivasjon for å bidra til motstandsbevegelsen virker også å være knyttet til hans relasjon til Nico, som er den som først drar ut på oppdrag og har en familie med historisk tilknytning til Garibaldi. Vi ser at heltestatusen i seg selv er knyttet til oppofrelse som tjener en større samfunnsnytte, og blir ikke tildelt hunder som har verdi kun for barnet eller individet. Dette kommer frem i hvordan hunden som dør i Den långa, långa resan ikke oppnår heltestatus selv om den ofrer seg for Ilon og er godt likt – av Ilon. Med tydeligere antropomorfe egenskaper, både uttrykt verbalt ved en direkte stemme og indre sjeleliv, og visuelt ved menneskelige miner som smil og tårer, kan det være lettere for barneleseren å identifisere seg og sympatisere med de italienske hundene. Kombinasjonen av rollen som helt med antropomorfe egenskaper kan i dette tilfellet være problematisk i måten det utelukkende gir høyere verdi til én type hund.

Som realistisk krigsminnelitteratur kan sjangeren, med sitt alvorlige tema og tydelige forankring i realismen (og som sjangerspesifikke virkemidler som bruk av fotografier og historiske dokumenter er med på å underbygge), ha vanskeligheter med å adoptere det karnevalistiske eller humoristiske som Turner påpeker er med på å utfordre det antroposentriske i tegneserier om krig. Samtidig mener vi det bør være mulig å desentralisere mennesket også i krigsminnelitteraturen. Et alternativ til karnevalisme og ”the funny animal” kan i krigsminnelittaratur være kombinasjonen av realisme, antropomorfisme som gjør leseren i stand til kjenne seg igjen i og sympatisere med dyrene, og en tematisering av hvordan vi som arter er gjensidig avhengige av hverandre, slik You argumenterer for (189, 197). Den gjensidige avhengigheten kan leses ut av forholdene mellom barna og hundene i alle bøkene, men hva hundene får ut av forholdet med barna, er mindre tydelig enn motsatt, noe også alle relasjonene understreker, om enn på forskjellige måter.

Vi kan aldri gi et sannferdig bilde av hva det vil si å være en hund, men vi vil påstå at ulike fremstillinger av hunden og rollene den blir tildelt, som også leses på ulike måter, kan bidra til et mer nyansert bilde av hunden, og menneskets forhold til den. Alle bøkene beskriver relativt unyanserte hunder og forhold mellom hunder og barn, i all hovedsak fremmer de menneskelige formål og et antroposentrisk perspektiv. Refleksjon og desentralisering av mennesket er ikke umulig, men det krever mer av leseren å se dette potensialet i bøkene. I senere tid er det reist spørsmål rundt formidlingen av hendelser fra andre verdenskrig, der det blant annet har handlet om å nyansere forståelsen av gode og onde mennesker, og rett og feil side (Langås 60). Lenge har krigsminnelitteraturen hatt fokus på de uskyldige ofrene, også barn (Langås 264-265), men vi har prøvd å ta ett steg videre ved å anerkjenne hvordan både barn og dyr, med utgangspunkt i hunden, blir påvirket av krig.

Biografisk informasjon: Inger Marie Vik er universitetsbibliotekar ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), Biblioteket Bergen i Norge. Hun har master i barne- og ungdomslitteratur fra HVL (2021) og er medlem i forskergruppen Nature in Children’s Literature and Culture (NaChiLitCul).

Bodil Moss er førstebibliotekar ved HVL, Biblioteket Bergen. Hun har ph.d. i italiensk sosiolingvistikk fra Universitetet i Bergen med avhandlingen ”Ci-a potemu fari!” Usi e atteggiamenti linguistici tra adolescenti a Catania (”Vi skal klare det!” Dialektbruk og språkholdninger blant ungdom i Catania, 2021).