Mens det i Sverige finnes en lang tradisjon for å utgi lettlest litteratur på egne lettlestforlag, kommer denne kategorien bøker ut på de ordinære forlagene i Norge, enten som enkeltstående titler eller som del av lettlestserier. Interessant i vår sammenheng er hva utgiverne i begge de skandinaviske landene legger i begrepet ”lettlest” og ”universell utforming av bøker”, særlig når det er snakk om skjønnlitteratur. De svenske lettlestforlagene presenterer ingen felles standardnorm med kriterier for hva som gjør litteratur lett å lese (Nordenstam og Olin-Scheller 12). Myndigheten för tillgängliga medier, som har et overordnet ansvar for utgivelse av lettlest materiale i Sverige, beskriver lettleste tekster slik i sin forfatterveiledning:

I en norsk sammenheng er de tydeligst formulerte særtrekkene ved lettlest litteratur å finne hos organisasjonen Leser søker bok, som i likhet med Myndigheten för tillgängliga medier presenterer skriveråd for forfattere på sine nettsider. Leser søker bok har som ambisjon og oppdrag å stimulere utvikling og utgivelser av nye tilrettelagte bøker, og de tilbyr forfattere, illustratører, serieskapere og forlag rådgiving og økonomiske støtteordninger. Leser søker bok er opptatt av at bøkene de støtter skal ha høy litterær kvalitet, og at de skal inkludere alle lesere, også de som ”står på utsiden av bøkenes verden” (Vindenes). Forfatterrådgivingen går blant annet ut på å arbeide med struktur, fra setningsnivå til helhetlig komposisjon, og sørge for at strukturene ikke blir for komplekse for de leserne som strever. For bøker i alle sjangre og modaliteter etterstrebes en form som er tilgjengelig for alle, samtidig som boka ikke må bli forutsigbar og uinteressant. Målet er at ”leserens lesepuls” skal ivaretas. Bøker som støttes inngår i allmennmarkedet og framheves ikke spesielt som lettlestbøker i peritekstene. Bare en diskret, sirkelformet logo signaliserer at Leser søker bok har vært involvert i utgivelsesprosessen og at boka særlig retter seg mot lesere med ulike typer av leseutfordringer. I denne artikkelens analyser forholder vi oss til forfatterrådene fra Leser søker bok, som vi mener representerer en helhetlig forståelse av hva lettlest litteratur er eller kan være.

Leser søker bok presenterer sju generelle råd til forfattere som vil skrive lettlest, og rådene favner både fiksjonslitteratur og sakprosa (Vindenes). Bøkene skal først og fremst være egnet for lesere med ulike leseutfordringer, men samtidig skal de ha så høy litterær kvalitet at de skal være interessante for alle lesere. Ifølge rådene må en lettlestbok ha en tydelig ramme og et klart narrativ. Dette er ikke det samme som en forutsigbar historie, understreker Leser søker bok, for det må også være rom for overraskelser, spenning og gode dramaturgiske vendepunkt. Det er disse elementene som bidrar til at det skapes lesedriv. Historiens ulike deler må likevel settes sammen på måter som gjør at leseren ikke mister sammenhengen. En tekst kan bli både vanskelig og forvirrende dersom det for eksempel blir for mange karakterer og hendelser å forholde seg til. Også komposisjonelle grep som innebærer sprang i tid og rom kan forvanske lesinga, og lange utgreiinger kan senke tempoet og redusere leserens engasjement: ”Da blir teksten monoton og forklarende og mister temperatur” (Vindenes). Teksten bør la leseren oppdage sammenhenger selv, og det anbefales at nødvendig informasjon heller bygges inn i handling og dialoger.

I rådene framheves det videre at hovedkarakteren bør fungere som et identifikasjonspunkt for leseren. Lesedrivet øker dersom boka greier å skape engasjement og nysgjerrighet, eller hvis leseren kan relatere problemstillinger og eksistensiell tematikk til eget liv. En tekst med mange generelle beskrivelser kan føre til at det skapes avstand og at leseren blir ”stående på utsiden av historien og [ikke] får tatt del i hovedkarakterens indre liv”. Ved bruk av dialoger og skildringer av sanseopplevelser som ”lukt, lyd, smak og fysiske fornemmelser” kan de litterære personenes opplevelser formidles mer direkte. Leseren kan også kobles på mer effektivt dersom kapitlene starter rett i scene, uten unødvendige oppsummeringer eller tidssammendrag (Vindenes).

Forfatterrådene tar også for seg språklige trekk og layout. Stilistisk og grammatisk handler det blant annet om at forfattere må etterstrebe et enkelt og flytende språk. Lange og tunge setninger over flere linjer bør unngås, særlig av hensyn til lesere som strever med avkoding av tekst. Leseflyten kan i så fall bli ”punktert”, og leseren kan miste sentral informasjon som trengs for å skape sammenheng i teksten. Også på ordnivå bør enkelhet være et mål. Både lange, tunge ord med konsonantopphopinger og flere korte ord i samme setning kan være tunge å lese. Dessuten vil en aktiv setningsstruktur gi bedre leseflyt enn passivformuleringer. Setningsdelingen har også betydning, og Leser søker bok anbefaler korte avsnitt og linjeskift ved naturlige pauser i setningen, vel å merke når dette passer skrivestilen. Teksten blir mer tilgjengelig hvis den har tydelige avsnitt og mye luft, og et slikt typografisk oppsett kan bidra til å gi mestringsfølelse: ”[Leserne] klarer først et avsnitt og får så en liten pause før de går videre til neste stopp i historien” (Vindenes).

I den skandinaviske forskningslitteraturen foreligger det ingen enhetlig forståelse av hva som gjør en tekst lettere å lese eller hvordan den lettleste litteraturen påvirker leseopplevelsen (Nordenstam og Olin-Scheller; Platzack; Reichenberg). Noen svenske studier finnes, som Åsa Wengelins ”Mot en evidensbaserad språkvård? En kritisk granskning av några svenska klarspråksråd i ljuset av forskning om läsbarhet och språkbearbetning” (2015), som ser på hvordan lettleselighet kommer til uttrykk i ulike tekstsjangre. Anna Nordenstam og Christina Olin-Scheller (132–141) har undersøkt leserperspektiver på nyutgitt svensk lettlest skjønnlitteratur for ungdom. De finner blant annet at elevene gir uttrykk for nokså ulike forventninger til hva det vil si å lese en bok. Den lettleste boka i utvalget svarte ikke til forventningene deres, og de avviste den med argumenter som handlet om både form, språk og stil. Flere ga uttrykk for at de ikke syntes handlingen var kompleks nok, og at boka ikke ga noen intellektuell utfordring, mens andre foretrakk å lese bøker som de kunne bli ferdig med i løpet av en enkelt økt på skolen.

Nordenstam og Olin-Scheller (137–141) viser at elevene ikke objektiviserte sin leseopplevelse (Langer) i møte med de lettleste bøkene. De aktiverte altså ikke alle faser i leseprosessen. I sin teori om leserens bygging av forestillingsverdener hevder Judith Langer at lesere skaper egne mentale bilder av det de leser, og forstår teksten ut fra disse. Hun beskriver lesing som en aktiv prosess der leseren vever sammen litteraturens innhold med egne erfaringer og forestillinger for å utvikle en dypere forståelse. Dette skjer i fem ulike faser, som ikke er statiske, men dynamiske og overlappende. Leseren beveger seg kontinuerlig mellom disse fasene før, under og etter lesinga. Dette gjelder særlig den første fasen – å være utenfor teksten og bevege seg inn – der leseren begynner å orientere seg i tekstens forestillingsverden. I den andre fasen – å være i teksten og bevege seg gjennom – har leseren etablert en forestillingsverden som gjør det mulig å se sammenhenger mellom hendelser. I den tredje og fjerde fasen – å bevege seg ut av teksten og tenke over det en vet og å bevege seg ut av teksten og objektivere leseopplevelsen – distanserer leseren seg fra leseopplevelsen og betrakter den mer objektivt og analytisk. Den femte fasen – å bevege seg ut av forestillingsverdenen og skape noe nytt – innebærer at leseren bruker innsiktene fra tidligere forestillingsverdener til å skape ny forståelse (Langer 37–43). Langers modell gir en dynamisk forståelse av lesing, og viser hvordan tekstforståelse utvikles i samspillet mellom leserens erfaringer, tekstens struktur og de kognitive prosessene som foregår før, under og etter lesinga. I vår studie anvender vi Langers teorier om forestillingsverdener i analysene av ungdommenes anmeldelser av de tre lettleste bøkene i utvalget.

Tanken om at litteratur blir lettere å lese med bildestøtte kan trolig knyttes til en oppfatning om at bilder fungerer som en ressurs i byggingen av forestillingsverdener. Multimodal teori (Kalantzis mfl.) peker på hvordan ulike modaliteter bidrar til meningsskaping: Verbaltekstens ressurser er knyttet til sjanger, stil og disposisjon, mens bildets ressurser kan omfatte perspektiv, farge og vinkel. Disse modalitetene har ulike affordanser (Gibson), det vil si iboende muligheter og begrensninger for meningsskaping. Gunther Kress og Theo van Leeuwen viser at ulike semiotiske ressurser organiserer innhold på forskjellige måter, noe som påvirker hvordan lesere forstår og tolker teksten. For eksempel leses verbaltekst i vestlige kulturer lineært fra venstre mot høyre, mens bilder kan tolkes simultant, gjerne fra sentrum og utover.

To av de skjønnlitterære bøkene i denne studien kombinerer tekst og bilde på ulike måter, noe som sannsynligvis påvirker lesepraksisene de inviterer til. Når tekst og bilde samspiller, krever dette at leseren ikke bare forstår hver modalitet isolert, men også oppfatter hvordan de skaper mening sammen. Maria Nikolajeva identifiserer ulike former for samspil i bildebøker. Dette kan for eksempel være en symmetrisk relasjon, der begge modaliteter uttrykker omtrent det samme; en utdypende relasjon, der tekst og bilde kompletterer hverandre; eller en utvidende relasjon, der bildet kan bringe inn nye perspektiver og tolkninger av teksten (22). Vår analyse bygger på en forståelse av at Nikolajevas bildeboktypologi også er anvendbar i møte med andre kunstnerisk visuelle uttrykksformer, som denne studiens grafiske roman og illustrerte diktbok. Artikkelen retter ikke oppmerksomheten mot bøkene i seg selv, men mot ungdommenes lesninger og vurderinger av dem. I en slik sammenheng er det interessant å undersøke hvordan samspillet mellom tekst og bilde gis oppmerksomhet og vurderes i anmeldelsene, og hvordan multimodalitet påvirker lesernes forestillingsverdener og opplevelse av tekstens tilgjengelighet.

Uprisen-anmeldelser er undersøkt i enkelte studier tidligere (Moe og Røgler; Syversen og Røed). Disse viser at sentrale kriterier som intensitet, spenning, troverdighet og gjenkjennelse/identifikasjon er viktige for de unge leserne. Kategoriene forklares blant annet i lys av kriterier for den etablerte litteraturkritikken, slik de er formulert av Per Thomas Andersen i de fem punktene moralske/politiske, kognitive, genetiske, estetiske og affektive kriterier. Det finnes også studier av skolesjangeren bokanmeldelse som viser at denne teksttypen består av relativt faste innholdselementer som handlingsreferat, vurdering, budskap, sitater, forfatter, kontekst, miljø, personer, språk og komposisjon (Nyström; Nordenfors), og at skolens anmeldelser imiterer den profesjonelle kritikksjangeren.

Utvalget av bøker i denne studien er basert på følgende kriterier: For det første måtte det være skjønnlitterære bøker utgitt med støtte og rådgivning fra organisasjonen Leser søker bok, og for det andre måtte bøkene ha blitt anmeldt i Uprisen. Valgmulighetene begrenset seg fordi ikke alle bøker utgitt i samarbeid med Leser søker bok inngår i Uprisen-kåringen. For å inkludere variasjon i både sjanger og medium valgte vi en roman, en grafisk roman og en illustrert diktsamling (se tabell 1). Ingen av de tre bøkene har vært blant de nominerte til Uprisen, men til sammen ligger det 129 anmeldelser av bøkene i Uprisens åpne, digitale arkiv. Disse anmeldelsene utgjør det empiriske grunnlaget for våre analyser.

Det er verdt å merke seg at datamaterialet er skjevt fordelt med hensyn til antall anmeldelser per bok. Denne forskjellen kan ha påvirket analysen. Funn basert på færre anmeldelser er mer sårbare for individuelle forskjeller og gir et svakere grunnlag for generalisering. Det er derfor mulig at den usikkerheten som kommer til syne i anmeldelsene av de to multimodale bøkene, ikke skyldes bøkenes formuttrykk alene, men også kan være et resultat av det begrensede datagrunnlaget.

Vi har ingen kjennskap til om anmelderne valgte bøkene fordi de inngår i en spesiell lettlestutgivelse eller om det var andre grunner til bokvalget. Det fremgår ikke tydelig av bøkenes omslagsdesign at de kategoriseres som lettleste, bortsett fra den diskrete logoen, og heller ikke i Uprisens presentasjon av bøkene nevnes en slik klassifisering. Det er derfor usikkert om anmelderne har vært bevisste på at bøkene er utgitt som lettlestlitteratur – eller som litteratur med en tilrettelagt utforming. Ungdommene kan også ha valgt bøkene ut fra kriterier som at de er relativt tynne, har lite tekst eller mange bilder, eller at de er skrevet av en forfatter som leserne kjenner fra før. Selv om enkelte anmeldelser gir antydninger om slike prioriteringer, er hovedinntrykket at bøkene ikke oppfattes som del av en særskilt lettlestkategori, men at de er valgt på linje med andre bøker som kunne anmeldes gjennom Uprisen de aktuelle årene. Vi kjenner heller ikke til konteksten for skriving av anmeldelser, men inntrykket er at skrivingen foregår i en undervisningssituasjon. Et tegn på dette er at de unge kritikerne ofte oppgir skolens navn.

Vi har nærmet oss anmeldelsene med en kvalitativ tematisk innholdsanalyse (Bryman) med særlig oppmerksomhet mot utsagn som berører aspekter av lettleselighet. Vår forståelse av hva som er lettlest, baserer seg hovedsakelig på Leser søker bok sin liste med skriveråd til forfattere, og materialet er kodet med utgangspunkt i disse rådene. Utsagn som kan vise ungdommenes synspunkter på lettleselighet i bøkene, er sortert i hovedkategoriene lettlest språk og lettlest innhold, med undergrupper som tematikk, komposisjon og personframstilling. Innenfor de samme kategoriene er det også eksempler i materialet på at bøkene ikke oppleves som lettleste, men som delvis utilgjengelige. Leser søker bok kommenterer ikke bruk av bilder i sine forfatterråd (Vindenes), men vi har lagt til en kategori for lettleselighet i visuelle framstillinger.

Anmeldelsene på Uprisens nettsider består av et omfattende materiale, det er publisert offentlig og er nedlastbart. Materialet er ikke sensitivt, og de fleste gjengitte sitatene består av korte utdrag. Mange av anmelderne har oppgitt navn og hvilken skole de gikk på da anmeldelsen ble skrevet. Et etisk dilemma i vår studie er derfor motsetningen mellom forskningens krav til åpenhet og beskyttelsen av deltakernes identiteter. Vi bruker ikke de unges navn der dette er oppgitt på nettsiden, men refererer til dem som ”anmelderen”, ”ungdommene” og lignende, og angir heller ikke skoletilhørighet, klassebokstav eller kjønn. Vi kvantifiserer ikke med eksakt antall anmeldere som hadde samme eller lignende oppfatning om en bok, men bruker i stedet mer skjønnsmessige uttrykk som ”mange” eller ”noen”. Med dette gjøres perspektivet mer kollektivt enn individuelt. Det samlede antallet anmeldelser er stort, og vi oppfatter at anmelderne ser sine vurderinger som offentlige snarere enn personlige (Knobel; Roberts). Alt materiale i studien er, i samsvar med anbefalinger fra Association of Internet Researchers (AoIR), dokumentert gjennom utskrifter og/eller digitaliserte kilder. Kunnskapssektorens tjenesteleverandør (Sikt) har godkjent bruken av Uprisens bokanmeldelser i denne studien.

I Uprisen-opplegget for skolene finnes det som nevnt en mal for bokanmeldelser (”Hvordan skrive”), som vi i vår analyse ser i sammenheng med rådene fra Leser søker bok. Anmeldermalen er utførlig og samsvarer i stor grad med Catharina Nyströms beskrivelse av typiske innholdselementer i skolesjangeren bokanmeldelse. Anmeldelsen som sjanger, både i skolen og i den profesjonelle litteraturkritikken, inneholder som oftest vurderinger av både språklige og tematiske aspekter ved den litterære teksten. Blant spørsmålene i Uprisen-malen finnes det også noen som retter oppmerksomheten spesifikt mot lettleselighet. Dette punktet vil naturligvis gjelde all skjønnlitteratur som blir anmeldt, ikke bare den som er utgitt som lettlestlitteratur.

Anmeldermalen inneholder oppfordringer om å angi sjanger, gi et kort handlingsreferat og beskrive spenningskurven (”Er handlingen overraskende eller forventet?”). Anmelderen oppfordres også til å reflektere over miljøskildringer, karakterer og handling ved å gå inn på hva som gjorde ”at du levde deg inn i handlingen (eller ikke)?”. Leseren oppmuntres til å se etter intertekstuelle koblinger (”Ligner den på andre bøker du har lest eller hørt om, er den kreativ og fantasifull eller er den klisjéfylt?”), og til å vurdere realisme og troverdighet (”Er historien sannsynlig, eller er det ikke realistisk det som skjer?”). I tillegg til å vurdere innhold og språk blir anmelderne oppfordret til å kommentere hvorvidt de mener at andre unge bør lese boka og om den skal nomineres til Uprisen (”Hvordan skrive”).

Under overskriften språk etterspørres eksplisitt synspunkter på lesbarhet (”Var boka lett å lese – hvorfor eller hvorfor ikke?”), setningsstruktur (”Korte eller lange setninger?”) og språkbruk (”Er det mye banning, dialektord og replikker, eller er språket mer skildrende med språklige bilder, metaforer o.l.?”). I disse punktene er koblinger til Leser søker bok sine lettlestråd lett synlige, men også spørsmål knyttet til for eksempel komposisjon, personskildringer og identifikasjon har tydelige berøringspunkter med skriverådene. Dermed kan også flere aspekter enn anmeldernes observasjoner av ”lett språk” bidra til å kaste lys over ungdommenes utsagn i anmeldelsene. Vurderinger av det estetiske og det affektive vektlegges i Uprisen-malen, som i spørsmålene ”Var boka vanskelig å legge fra seg?”, ”Hva er bokas styrke? Hva er det beste ved boka?” og ”Hva er bokas svakhet? Hva irriterte deg?”. Også Leser søker bok er opptatt av disse dimensjonene i en lettlest bok, og framhever blant annet den drahjelpen som ligger i godt lesedriv (Vindenes). Aspekter som opplevelser, troverdighet og originalitet i Uprisen-malen vil derfor også kunne relateres til lesbarhet (”Hvordan skrive”).

Leser søker bok arbeider målrettet med å gi ut bøker som skal være ”lettere å lese”, og langt på vei oppfattes også de tre bøkene i vårt utvalg som lettleste av ungdomsanmelderne. Samtidig viser analysene at de tre lettlestbøkene ikke entydig oppleves som lettleste. Det er særlig to forhold som kommer fram: 1) problemer med å skape sammenheng og forståelse i knappe verbaltekster og 2) problemer med å få tak i bildenes bidrag i bøkene.

Lettleselighet blir knyttet til bokas lengde og tiden det tar å lese den, men også til opplevelsen av lite motstand i lesinga. På den annen side viser anmeldelsene at lite tekst også kan by på utfordringer: Selv om boka er ”kort og enkel”, kan den vurderes som vanskelig fordi leseren opplever at den inneholder lite stoff eller handling – det blir ”tomt”, som en av anmelderne skriver. Dermed kan det bli vanskelig å i det hele tatt skrive en anmeldelse av boka, hevdes det. Særlig det komprimerte i de lyriske tekstene i Ombustvedts bok viser seg å være utfordrende. Noen synes denne boka er lett å lese fordi den har lite tekst, andre synes den er vanskelig av samme grunn: det er ”mye handling” på få ord. Romanen Blindsone, som ligger nærmere en tradisjonell ungdomsbok i omfang, form og tematikk, oppleves som mer tilgjengelig av flere lesere, og det er også mange flere som har lest og anmeldt romanen. På ett nivå ser det ut til at de unge leserne opplever at bøkenes tilpasninger og luftige layout ikke hindrer dem i å tre inn i teksten og dens forestillingsverden (Langer). Samtidig viser analysen at enkelte lesere har vansker med å bli værende i denne forestillingsverdenen og bevege seg der. Det kan skyldes både et behov for mer eksplisitt informasjon, som noen anmeldere etterlyser, og det kan ha sammenheng med tekstens ulike affordanser (Gibson), som bilder, sjanger og stil.

Mens det lettleste kobles eksplisitt til språk i Uprisens anmeldermal, viser vår analyse at ungdommene også kommer inn på sammenhenger mellom lettleselighet og tekstens komposisjon, troverdighet og identifikasjonsmuligheter. Rådene som Leser søker bok gir til lettlestforfattere favner både dramaturgiske og innholdsmessige aspekter, i tillegg til det som dreier seg om språk (Vindenes). Språklig enkelhet er et selvsagt trekk ved lettlest litteratur, og i forfatterrådene kombineres det med råd om et tydelig narrativ og muligheter for identifikasjon og innlevelse. Forfatterrådene har slik flere berøringspunkter med de typiske ingrediensene i skolesjangeren bokanmeldelse, her konkretisert i Uprisen-malen. Vi ser også sammenhenger med den profesjonelle kritikkens kriterier, der estetiske elementer som helhet og intensitet framheves (Andersen).

Analysen av Uprisen-anmeldelsene har vist at det eksisterer et spenningsforhold mellom lettlest språk på den ene siden og krevende innhold, tema eller framstillingsform på den andre. Leser søker bok er opptatt av at bøkene skal ”la leseren oppdage sammenhenger selv”, og altså ikke formidle all informasjon eksplisitt, men bygge det inn i handling og dialoger – og i den visuelle framstillinga, kan vi føye til. Det kan se ut til at problemet for en del av de unge anmelderne ligger nettopp i at de ikke oppdager mer skjulte sammenhenger selv, kanskje fordi de leser for fort og overflatisk. Det kan synes utfordrende med mange tomme plasser, især i det multimodale samspillet mellom tekst og bilder. Bildene ser ut til både å lette lesinga og føre til større innsikt for noen av anmelderne, men bildebruken kan også slå negativt ut i bedømmingen av boka. Det visuelle betraktes av noen anmeldere åpenbart som en type pauser eller pusterom i lesinga av verbalteksten, uten selvstendig meningsinnhold. Også en konsentrert lyrisk form kan gjøre en lettlestutgivelse vanskeligere å navigere i, selv om ord og setninger i seg selv er enkle å lese. Ida Therese Klungland er inne på noe av det samme når hun reflekterer over at lettleste ungdomsbøker generelt kan være ”lette å bla gjennom, uten å være lette å lese” (utheving i original).

Bilder kan i seg selv være en utfordrende modalitet, og et multimodalt samspill krever enda mer av fortolkende tilnærming. Holder man dette sammen med informasjonen om at anmelderne brukte kort tid på å lese boka, kan nettopp tidsbruken delvis forklare utfordringene. Her har det i noen tilfeller trolig ikke vært snakk om en langsom, ettertenksom og distansert lesing med fordypning i bilder og ikonotekstsamspill (Hallberg), men kanskje heller en overflatisk og rask lesing der bildene knapt har vært viet oppmerksomhet. Hvis bildene bare skummes eller blir bladd raskt forbi, særlig i nøkkelscenene, vil leseren naturligvis også miste vesentlige sider av bokas samlede estetiske innhold. Dessuten vil faser i leseprosessen som handler om å objektivisere sin leseopplevelse, ikke bli aktivert (jf. Langer; Nordenstam og Olin-Scheller).

I forfatterrådene utarbeidet av Myndigheten för tillgängliga medier blir bilder framhevet som et element som gjør lesinga av verbalteksten lettere: ”Ofta stöds texten av bilder” (”Att skriva”). Dette kan bygge på en forestilling om et symmetrisk tekst-bilde-forhold, der bildene primært forklarer eller understøtter verbalteksten (Nikolajeva 22). Kanskje forventer anmelderne i vårt materiale nettopp en symmetrisk relasjon mellom bilde og tekst, der de to modalitetene formidler det samme innholdet gjennom ulike semiotiske ressurser. Eller det kan hende at de ikke anerkjenner bildelesing som en like legitim eller meningsbærende lesemåte som lesing av verbaltekst. I både den grafiske romanen og den illustrerte diktboka utvider bildene og verbalteksten hverandres betydning, noe som gjør det nødvendig å tolke ikonoteksten som en helhet for å oppnå sammenheng og mening. Bildene i Raud Volvo fungerer utvidende ved at de bringer inn nye perspektiver og tolkninger snarere enn å komplettere handlingen i verbalteksten. Dette skaper affordanser (Gibson) som ser ut til å være utfordrende for flere av ungdomsleserne når de skal danne forestillingsverdener (Langer), og at lesernes bevegelser mellom de ulike fasene uteblir. Anmeldelsene av Raud Volvo tyder på at bildene, i stedet for å støtte lesinga, faktisk hindrer leserne både i å tre inn i tekstverdenen, å bevege seg i den og å objektivisere leseopplevelsen sin. Utsagn som viser forvirring omkring bokas handling og indre sammenheng, kan implisere oppfatninger om at bildene ikke er en del av det som skal leses og vurderes, men snarere betraktes som et vedheng. Resultatet blir at bildene skaper en forstyrrelse i byggingen av forestillingsverdener heller enn å støtte den.

Sammenfattende viser resultatene våre at det er utfordrende å kategorisere en tekst som lettlest i form og/eller innhold. Det blir synlig i de sprikende oppfatningene i Uprisen-anmeldelsene at lettlest litteratur ikke uten videre lar seg avgrense eller definere. De unge anmelderne kan streve med en lettlest bok, eller de kan avvise boka fordi de oppfatter den som for enkel, og ta avstand og plassere seg selv utenfor målgruppa. Leser søker bok bestreber seg på sin side på å støtte utgivelser av bøker med høy litterær kvalitet som kan appellere til et bredt spekter av lesere, og som samtidig skal kunne inkludere alle. De tre bøkene i vårt materiale blir tatt imot på svært ulike måter av de enkelte anmelderne, noe som også gjenspeiles i at antallet anmeldelser varierer fra bok til bok. Til tross for dette mener vi å se noen felles mønstre på tvers av bøkene, der et overordnet trekk er at alle bøkene ser ut til å frembringe en følelse av gjenkjennelse og/eller identifikasjon hos mange av ungdommene. Anmelderne blir også til en viss grad engasjert av de litterære tekstene. Særlig ser vi dette engasjementet i anmeldelser av romanen Blindsone, der komposisjon og spenningselementer trolig er gjenkjennbart for leserne, men også i diktsamlinga, som tydelig berører flere av anmelderne sterkt med sin tematikk.