I vår studie støtter vi oss på teorier og terminologi hentet fra litteratursosiologi og oversettelsesvitenskap og tar utgangspunkt i tre sentrale fenomener og termer: ”paratekst”, ”konsekrasjon” og ”legitimitet”. Som kjent ble paratekstbegrepet introdusert av litteraturviteren Gérard Genette på 1980-tallet for å karakterisere tekster som ”surround it [the main text] and extend it, precisely in order to present it” (1). Senere er begrepet blitt videreutviklet både teoretisk og empirisk innen blant annet barnelitteraturforskningen (se f.eks. Mjør; Pantaleo; Rhedin) og oversettelsesvitenskapen (se f.eks. Batchelor). Genette skiller mellom peritekster i den fysiske boken, og epitekster som er paratekster publisert separat fra den fysiske boken (1–5). Anmeldelsesutdrag er et interessant forskningsobjekt, siden de i utgangspunktet er epitekster publisert et annet sted i en annen kontekst, men som har blitt gjort om til peritekster når de innlemmes på den fysiske bokens omslag (Berglund, ”Bokanalyser” 172; Mjør 2).

Ifølge Ingeborg Mjør er bildebokens fremsideperm det aller viktigste for at en bok skal vekke potensielle leseres interesse: ”framsida utgjer eit dramaturgisk og kommersielt anslag som bokas ansikt mot lesar, lånar og kunde” (5). Særlig visuelle elementer, som illustrasjoner og eventuelle referanser til tv- eller filmmediet, appellerer til barn. Generelt sett inneholder bildebokens baksideperm mer verbaltekst enn fremsidepermen, og derfor retter den seg i større grad mot den voksne (6–7). Der innlemmes ofte forlagets bokbeskrivelse (se Rye Andersen 78), informasjon om at den inngår i en serie (Mjør 6–7) og lignende.

Bokanmeldelser og priser er typiske eksempler på konsekrasjonsmekanismer (se f.eks. Lindqvist, ”Dubbel konsekration”), og når anmeldelsesutdrag og omtale av priser plasseres på et bokomslag for å fremheve bokens gode kvaliteter, kaller vi dem konsekrasjonsmarkører. Det er viktig å påpeke, slik som Karl Berglund nevner i ”Bokanalyser bortom verk och författarauktorisering. Exemplet recensionsutdrag på samtida svenska pocketdeckare” (2017), at anmeldelsesutdrag er noe annet og har en annen funksjon enn den opprinnelige anmeldelsen, da de brukes i et markedsføringsøyemed: ”[c]itat av det här slaget befinner sig i skärningspunkten mellan litterär värdering och marknadsföring av litteratur” (174). I tillegg til parateksters kommersielle vesen, understreker Dorothee Birke og Birte Christ at de kan ha en tolkende og navigerende funksjon, det vil si at de kommer med forslag til måter leseren kan forstå og tolke boken og hjelp til å orientere seg i den (67–68).

Ifølge Gino Cattani med kollegaer er konsekrasjon tett tilknyttet legitimitet, og en kulturytring kan legitimeres på tre ulike vis, gjennom ”bourgeois legitimacy”, ”popular legitimacy” og ”specific legitimacy” (261). Denne inndelingen i tre hovedtyper bruker vi noe modifisert i vår studie. Et typisk eksempel på bourgeois legitimacy er når en litteraturkritiker anerkjenner en boks gode kvaliteter i en bokanmeldelse, mens popular legitimacy omfatter positive anmeldelser av bloggere, foresatte og så videre. Her kaller vi bourgeois legitimacy for ”anerkjennelse fra kritiker” og popular legitimacy for ”anerkjennelse fra folket”. Den tredje typen, specific legitimacy, er anerkjennelse fra andre forfattere, og herunder kan fenomenet ”blurbs” trekkes inn. Sistnevnte er verdiuttalelser fra forfattere som forlaget har bedt om å lese boken (Rye Andersen 67, 76–87). Innen barnelitteraturen er det også andre aktører, som fageksperter og kjente personer fra kulturlivet, som oppmodes av forlagene til å uttale seg om bildebøker, og derfor velger vi samlebetegnelsen ”annen konsekratør” om denne typen aktører.

Yvonne Lindqvist, som tar for seg all type litteratur for alle aldersgrupper, argumenterer for at man i et globalt perspektiv kan se Danmark, Norge og Sverige som et felles skandinavisk oversettelses-system, siden landene har mange likheter (”Det skandinaviska översättningsfältet” 71, 82–85). De er alle åpne for litterær import, ikke minst fra sentrale systemer, slik som det angloamerikanske, som regnes som det mest sentrale og som, av den grunn, er i en særstilling, men også fra for eksempel fransk- og tyskspråklige systemer (Lindqvist, ”Det skandinaviska översättningsfältet” 80).² Samtidig kan hvert lands litterære system betraktes hver for seg, og det er noen åpenbare litteratursosiologiske forskjeller mellom de tre: Sverige er mer lukket for litterær import i form av oversettelser enn Danmark og Norge, og Sverige eksporterer mer litteratur til sine to naboland enn Danmark og Norge gjør til Sverige (Lindqvist, ”Det skandinaviska översättningsfältet” 75, 78–80).

I sin artikkel fra 1983, ”Köpråd, vitsord, analys. Barnbokskritikerns dilemma” (gjenpublisert i Lars Furuland og Mary Ørvigs Utblick över barn- och ungdomslitteraturen fra 1986), stiller Lena Kåreland seg kritisk til litteraturkritikkens neglisjering av barnelitteraturen, samtidig som hun fremhever flere dilemmaer som kritikere står overfor når de anmelder barnebøker: Skal de innta et publikums-perspektiv overfor forlag og forfattere? Skal de gi kjøperåd til leserne? Skal de plassere de anmeldte bøkene på en litterær verdiskala? I tillegg er barnelitteraturkritikk utfordrende, siden det er stor forskjell i både alder, utdanning og leseferdigheter mellom anmelderen og den tenkte leseren (Kåreland 433). Mye har skjedd siden Kårelands artikkel (se bl.a. forordet til dette temaet av Barnboken), men en del av dilemmaene som Kåreland nevner, er fortsatt aktuelle i dag. I nyere forskning om bildebøker og kvalitet tar Bjorvand for seg en mer praksisorientert tilnærming relatert til den voksnes rolle i vurderingen og valg av bøker som skal leses for barn og understreker viktigheten av å ta barnets interesser som utgangspunkt (151–153). Dette har også relevans for vår studie, fordi bokutgivere, i utvelgelsen av konsekrasjonsmarkører på bildebokens omslag, må hensynta hva de tror vil appellere til den voksne litteraturformidleren – som jo også vil ha barnets interesser i sine tanker.

I kartleggingen av omfanget av konsekrasjonsmarkører på omslaget til bildebøker besøkte vi de tre utvalgte bibliotekene i perioden februar–mai 2024 (se tabell 1). Byene ligger i kommuner som er noenlunde demografisk sammenlignbare med hensyn til innbyggertall (cirka 25–50 000 innbyggere) og nærhet til større universitetsbyer.

Tallene i tabell 1 er hentet fra Statistikmyndigheten, Danmarks Statistik og Statistisk sentralbyrå. Vi foretok materialinnsamlingen på offentlige biblioteker, fordi det ville gi oss et øyeblikksbilde av hva som møter den gjennomsnittlige bibliotekbesøkende på et gitt tidspunkt. Bibliotekenes utvalg er basert på et allmenndannende mandat og er mer styrt av faglige vurderinger enn for eksempel alternative datainnsamlingssteder som en fysisk bokhandel, hvor kommersielle interesser er mer rådende. Dessuten ga biblioteksamlingen lett tilgang til et stort og variert datamateriale.

I forkant av materialinnsamlingen kontaktet vi bibliotekene per e-post, der vi informerte om studiens formål, innhold og datainnsamlingsmetode og ba om tillatelse til å fotografere for- og baksidene på alle bildebøker for barn 3–6 år. Avgrensningen av det innsamlede materialet var relativt enkel, siden bibliotekenes praksis med å plassere bildebøker for nevnte aldersgruppe i kasser og hyller tilpasset barnas høyde, ser ut til å være universell. Vi forholdt oss til bibliotekenes inndeling av bildebøkenes ulike sjangre og inkluderte skjønnlitterære bildebøker, herunder også eventyr og lyrikk. Vi utelukket pekebøker og faktabøker, som stort sett var fysisk adskilt i egne kasser. Når det er sagt, betyr ikke dette at det nødvendigvis er bare 3–6-åringer som leser bildebøkene som inngår i vårt materialutvalg. Det er heller forlagene som ser ut til å dele barnelitteratur i alderssegmentene 0–3, 3–6 og 6–9 år (se f.eks. Gyldendal; Rabén & Sjögren), og bibliotekene følger noenlunde samme inndeling. Erfaringsmessig er bibliotekenes utvalg av bildebøker størst for aldersgruppen 3–6 år, og det er denne litteraturen vi interesserer oss for i denne studien.

Resultatene fra fotograferingen førtes inn i et Exceldokument, hvor hver bok fikk hver sin post i et rådatadokument. Posten inneholdt følgende informasjon: navn på forfatter(e) og illustratør(er), tittel, forlag³, hvorvidt boken var oversatt fra et annet språk, og om omslaget inneholdt konsekrasjonsmarkører, eller ikke. For å analysere materialet brukte vi enkel deskriptiv statistikk i form av frekvenser, prosentandeler og gjennomsnitt (se Cohen et al. 622). Etter at alle omslag var ført inn som rådata, stod vi igjen med totalt 5 211 bildebøker, derav 1 960 fra Brønderslev, 1 248⁴ fra Moss og 2 003 fra Arvika. Deretter overførte vi titlene på bøkene med konsekrasjonsmarkører på omslaget til et eget Excelark og registrerte dem i henhold til de tre hovedtypene av legitimering: ”anerkjennelse fra kritiker”, ”anerkjennelse fra folket” og ”annen konsekratør”. Hver av de tre kategoriene ble så delt inn i under-kategorier, der vi skilte mellom markørene som forekom på frem- og baksidepermen og om de stammet fra henholdsvis originalkulturen, kilde- eller målkulturen, eller en annen kultur. Sistnevnte termer er hentet fra oversettelsesvitenskapen, og i denne sammenheng henviser de til hvorvidt anmeldelsesutdragene og de omtalte prisene stammet fra henholdsvis Danmark, Norge eller Sverige (”originalkultur”), fra de oversatte bøkenes opprinnelige kultur (”kildekultur”), fra de oversatte bøkenes ”mottakerkultur”, henholdsvis Danmark, Norge eller Sverige (”målkultur”), eller ingen av delene (”annen kultur”). I tillegg førte vi inn kildespråket til hver av de oversatte bildebøkene. I kategorien ”annen konsekratør” noterte vi konsekratørens fagfelt (forfatter, barnehageansatt, psykolog, osv.). Ved manglende bibliografisk informasjon på de fotograferte omslagene benyttet vi kompletterende kilder, for eksempel nasjonale bibliotekkataloger, lokale bibliotekbaser, forlagenes hjemmesider og digitale bokhandlere.

Siden det endelige korpuset er et øyeblikksbilde fra de tre nevnte bibliotek, er verken utlånte bøker eller bøker som barn leste mens vi var der, analysert. Selv om korpuset ikke består av et fullstendig utvalg, mener vi at dette ikke svekker den økologiske validiteten, siden studieobjektet blir undersøkt i sin naturlige kontekst (se Cohen et al. 195), der noen bøker normalt sett alltid vil være utlånt. Vi mener også at utvalget er stort nok til å kunne antyde noen trender innenfor de tre litterære systemene og danne grunnlag for sammenligninger.

Før vi går inn på resultatene som direkte relaterer til studiens problemstilling, vil vi presentere noen overraskende funn med tanke på materialets omfang og andelen oversatte bildebøker. Som nevnt utgjorde det samlede materialet 5 211 fotograferte bokomslag, og tabell 2 viser at andelen bøker i det danske (1 960) og svenske (2 003) materialet er betydelig større enn i det norske (1 248).

Disse forskjellene kan skyldes politiske og økonomiske prioriteringer, som vi ikke går nærmere inn på her, eller ulik praksis i fordelingen av bildebøker mellom bibliotekenes avdelinger, for eksempel kan noen bildebøker være plassert sammen med pekebøker for de minste eller blant ”lesestart-bøkene”. Vi konstaterer dessuten at i Moss kommune er det ytterligere én bibliotekfilial, og bøkene kan være jevnt fordelt mellom disse to, mens det i Arvika bare er ett hovedbibliotek.

Andelen oversatt litteratur er på 25 % i svenske materialet, 45 % i det norske og 61 % i det danske. Dette resultatet samsvarer i stor grad med større, offisielle statistikker, som tilsier at det svenske litterære systemet er mer lukket for litterær import (jf. Lindqvist, ”Ett globalt perspektiv”, ”Det skandinaviska översättningsfältet” 73–75) enn det danske og det norske.

Antallet anmeldelsesutdrag og omtale av priser (konsekrasjonsmarkører) på bildebøkenes omslag i det innhentede materialet er generelt sett lavt (totalt 317 av 5 211 omslag). Tabell 3 viser at forekomsten i Arvika-materialet (i underkant av 12 %) er betraktelig høyere enn i det norske (5 %), og særlig det danske, der andelen er minimal.

Dette antyder at det er liten tradisjon i alle tre land, særlig i Danmark, for å bruke konsekrasjonsmarkører på omslaget til bildebøker (3–6 år), og kan muligens forklares med at det visuelle uttrykket i form av illustrasjoner prioriteres for å lokke barnet til lesing. Bildeboken er et påkostet produkt både med hensyn til materialvalg og paratekstuell utforming (jf. Mjør), og overdreven bruk av markører i form av verbaltekst kan virke forstyrrende på den estetiske helheten. Dessuten kan utdragene, som henvender seg til den voksne, foreligge digitalt på forlagenes nettsider og i andre relevante digitale fora, og ikke nødvendigvis på omslaget til selve boken i papirformat.

Et annet fenomen som tyder på at den visuelle utformingen og det å fange barnas interesse tillegges størst verdi, ikke bare med tanke på det estetiske uttrykk, men også av markedsøkonomiske hensyn, er innlemming av avbildninger av forsidene til andre bildebøker av samme forfatter, i samme serie, fra samme forlag, eller fra tv- og filmmediet på omslaget. Uten at vi gjorde en eksakt opptelling, merket vi oss under datahåndteringen at dette fenomenet synes å være mest utbredt i det norske og svenske materialet, men at det også finnes i det danske. Dette er i tråd med Mjørs observasjon om at det å gjenkjenne noe fra serier i barnebokverden, tv-mediet eller lignende tiltrekker barnas oppmerksomhet (5). Vårt korpus tyder på et stort omfang i bruken av denne typen visuelle elementer på baksiden, og at de i stadig større grad henvender seg til barna, ikke bare til de voksne. Dette betyr at baksiden som paratekstuelt element retter seg mer og mer mot barna (jf. Mjør 7). Slike antakelser om forlagenes prioriteringer kan imidlertid ikke bekreftes, eller avkreftes, med mindre det gjennomføres mer forskning.

De store forskjellene i antallet konsekrasjonsmarkører i materialet fra de tre landene (Brønderslev: 32; Moss: 109; Arvika: 399) kan forklares med ulikheter av litteratursosiologisk art: Norge har både et fastprissystem, bibliotekenes innkjøpsordning og statlige støtteordninger til bokutgivelser. I Danmark, derimot, er fastprissystemet på bøker avviklet, og Statens Kunstfond gir kun i begrenset omfang støtte til bokutgivelser, noe som gjør at bokmarkedet i større grad er markedsstyrt (se Axelsson, Kalla mig 23–24). Man kunne derfor anta at Brønderslev-korpuset inneholdt flere markører enn det norske, siden danske forlag må tilpasse seg et friere marked og av den grunn har et større behov for å bli lagt merke til, men det er ikke tilfelle. I Sverige er det støtteordninger for litteraturutgivelser, men også her er fastprissystemet avviklet. Sett i lys av dette, befinner det svenske systemet seg, med et delvis åpent, delvis regulert bokmarked, i en mellomposisjon mellom det norske og det danske. Derfor er det noe overraskende at korpuset fra Arvika utmerker seg med flest markører sammenlignet med de to andre, noe som kan henge sammen med oppmerksomhetsøkonomiske faktorer: I sin bok om utgivelser av Nobelprisvinnere i Sverige, fremholder Jana Rüegg at omfattende bokutgivelser, det vil si utgivelser av mange ulike forfattere og mange ulike titler, skaper trengsel på bokmarkedet (13–14). Derfor blir det enda viktigere for forlagene at deres bøker utmerker seg. Hvis ikke, risikerer de å ”drunkna i bokfloden” (Rüegg 13). Selv om Rüegg tar for seg litteratur for voksne, anser vi hennes betraktninger som relevante for vår studie, da også ”barnelitteraturfloden” er stor i Sverige. Statistiske publikasjoner og tidligere empirisk forskning (Hedberg 10; Alfvén og Lindgren) samt våre resultater viser at det blir publisert og eksportert mye svensk barnelitteratur. I tillegg er barnelitteraturen i Sverige viet stor oppmerksomhet gjennom prestisjefylte priser som Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA) og Augustpriset for årets svenske barn- og ungdomsbok. Svenske forlag synes derfor å finne det nyttig å innlemme på bokomslagene både omtale av anerkjente priser og anmeldelsesutdrag, ikke bare av renommerte kritikere, men også av andre aktører i samfunnet med definisjonsmakt, noe vi kommer tilbake til nedenfor i delene om ”annen konsekratør” og ”folket”.

Som man kan lese av tabell 3, er brorparten av omslag med konsekrasjonsmarkører i Arvika-materialet på bøker av svenske forfattere (182 av totalt 231 bøker). Dette er et interessant funn sammenlignet med Moss-materialet, der antallet bøker med konsekrasjonsmarkører så å si er jevnt fordelt: 31 på omslag til bøker av norske forfattere og 33 på omslag til oversatte bøker. Brønderslev-materialet, på sin side, ligner mer på det svenske, siden vel 2/3 av bøkene med markører er på bøker av danske forfattere (15 av totalt 22 bøker).

Når det gjelder oversatte bildebøker til svensk med konsekrasjonsmarkører i Arvika-materialet, er det uventet at kun 19 av totalt 49 er fra engelsk, gitt det engelske språkets dominerende posisjon i det globale litterære system (Lindqvist, ”Det skandinaviska översättningsfältet” 76). Det betyr at det er mangfold av kildespråk i de resterende 30.⁵ Av de 33 oversatte bøkene til norsk med konsekrasjonsmarkører i Moss-materialet er nesten halvparten (14) fra engelsk, noe som gjenspeiler Norges åpenhet for angloamerikansk litterær import.⁶

Berglund konstaterer at bruken av blurbs (utsagn fra andre forfattere) på omslag til litterære bøker er mer vanlig i det angloamerikanske systemet enn i Skandinavia (”Bokanalyser” 173). Dette kan ha innvirkning på bruken av blurbs på omslaget til bildebøker oversatt fra engelsk til de skandinaviske språkene, enten ved at man bruker de samme blurbs som i originalversjonen (på engelsk eller oversatt til norsk/svensk/dansk), utelater dem, eller innlemmer nye. I Arvika-materialet finner vi flere eksempler på sistnevnte, og da som regel i form av nye blurbs produsert i målkulturen (Sverige). Her følger et eksempel på et utsagn signert av Jonna Björnstjerna på baksiden av den oversatte bildeboken Marcy och sfinxens gåta (2020) av Joe Todd-Stanton: ”’Brownstoneböckerna är spännande, roliga och stundtals läskiga sagor som utspelar sig i olika mytologiska världar, berättade med stor charm och helt enastående illustrationer’ Jonna Björnstjerna, författare till bilderböckerna om den underbara familjen Kanin.”

I Moss-materialet samsvarer resultatene i større grad med det første alternativet, det vil si at blurbs fra kildekulturen er beholdt og gjenbrukes, slik som på omslaget til Caroline Derlatka og Sara Ugolottis Når du åpner ei bok (2023), der en blurb fra kildekulturen (engelsk) er oversatt til norsk: ”’Et fortryllende eventyr som fanger fortellermagien’ (Julian Lennon).” Her er konsekratøren viden kjent globalt, siden han både er sønn av John Lennon og selv kunstner og barnebokforfatter. Det er derfor ikke overraskende at utgiveren velger en slik strategi.

Av de totalt 317 omslagene med konsekrasjonsmarkører i form av anmeldelsesutdrag og priser inneholdt flere mer enn én markør, og det totale antallet markører er 540. Tabell 4 viser at forekomsten av markører er størst på baksiden.

Det fremgår av tabellen at et fåtall (15) var plassert på forsiden.⁷ Dette lave tallet kan skyldes at forlagene heller vil rette oppmerksomhet mot andre modaliteter, som tittel og illustrasjoner, som forespeiler bokens handling eller tematikk. I de tilfellene markørene forekommer på forsiden, er det overvekt av emblemer eller formuleringer av typen ”Vinneren av […]” (9 av 15 totalt) og fremheving av høythengende priser i nasjonal eller nordisk kontekst, som i dette eksempelet på forsiden til den svenske utgaven av Trädet (2019) av Bárður Oskarsson: ”Vinnare av Nordiska rådets barn- och ungdomslitteraturpris.” Dette skaper et umiddelbart blikkfang uten at emblem eller verbaltekst opptar altfor stor plass på forsiden.

De resterende tilfellene av konsekrasjonsmarkører, hele 525, er på baksidepermen, hvorav 30 i Brønderslev, 101 i Moss og 394 i Arvika. Dette er i tråd med Mjørs teorier om at bildebokens forside gir det visuelle og ikonotekstlige større plass, mens baksiden inneholder flere verbaltekstlige elementer (5, 7). Av prestisjetunge priser som dominerer i Arvika-materialet, finner vi ALMA og Augustpriset. Disse prisenes gode renommé utnyttes også i Moss-materialet, som i denne oversatte utgaven av Ulf Nilsson og Anna-Clara Tidholms Farvel, herr Muffin (2003): ”Augustpriset Årets beste barnebok”. Her er det, derimot, få eksempler på at nasjonale priser, som Brageprisen, blir nevnt. I det danske korpuset er H. C. Andersen-medaljen nevnt på flere omslag, eksempelvis på bøker av Svend Otto Sørensen (originalkultur) og nederlandske Max Velthuijs (kildekultur).

Med hensyn til hvilke opprinnelige kilder anmeldelsesutdragene stammer fra og hvem som opprinnelig har skrevet dem, det vil si, hvordan utdragene innlemmet på omslagene blir legitimert, presenterer vi i tabell 5 en oversikt over resultatene. I oversikten skiller vi på et overordnet nivå mellom de tre hovedtypene forklart i den teoretiske rammen, det vil si ”anerkjennelse fra kritiker”, ”anerkjennelse fra folket” (som mamma- og lesebloggere) og ”annen konsekratør” (en annen forfatter, en fagekspert, en kulturpersonlighet osv.).⁸ Radene merket ”kildekultur” og ”målkultur” henviser til de oversatte bildebøkene og indikerer om utdraget er skrevet av en person i kildekulturen, for eksempel av en tysk kritiker vedrørende en bildebok oversatt fra tysk til svensk, eller av en person i målkulturen, for eksempel av en svensk kritiker vedrørende en bildebok oversatt fra tysk til svensk. Tilsvarende skilles det mellom om omtalte priser på omslaget deles ut i originalkulturen, kilde- eller målkulturen (oversatte bøker), eller i en annen kultur. Et hovedfunn som fremgår av tabell 5 er at utdrag skrevet av kritikere i originalkulturen er den vanligste typen, mens utdrag skrevet av folket i originalkulturen også er relativt godt representert, særlig i Arvika- og Moss-materialet.

Tabell 5 viser at utdrag fra svenske kritikere i Arvika-materialet (211 av totalt 247) er betraktelig høyere enn utdrag fra norske kritikere i Moss-materialet (27 av totalt 51). I det svenske materialet dominerer utdrag fra litteraturkritikere i Svenska Dagbladet, Dagens Nyheter, Göteborgs-Posten og Sydsvenska Dagbladet, i tillegg til Bibliotekstjänst, som har flest utdrag, men som har en noe annen rolle enn dagsavisene. Denne instansens anmeldelser legger grunnlaget for bokinnkjøp ved de lokale bibliotekene, og de er derfor regnet som svært betydningsfulle (Svedjedal, ”Kritiska tankar” 162). Ett interessant funn er at 18 av omslagene til Gunilla Bergströms Alfons Åberg-bøker inneholder markører, de fleste av dem i form av anmeldelsesutdrag fra svenske kritikere (originalkultur). Dette høye antallet er noe overraskende, siden Bergström allerede er høyt verdsatt.

Av de 27 anmeldelsesutdragene av kritikere i originalkulturen i Moss-materialet, er utdragene i all hovedsak hentet fra nasjonale dagsaviser, som Dagbladet, VG og Aftenposten. Statskanalen NRK og det digitale tidsskriftet Barnebokkritikk.no er også godt representert.

De 5 utdragene fra kritikere i det danske materialet er fordelt på 5 verk, og de er alle hentet fra Politiken. Tre av disse representerer et fenomen som er typisk for materialet fra alle tre land, nemlig gjenbruk av samme anmeldelsesutdrag på flere bøker av samme forfatter(e). I det danske tilfellet benyttes følgende utdrag på tre ulike bøker av Elvira Fragola: ”Den reneste hygge står Elvira Fragola for.” Tilsvarende eksempler fra det norske og svenske materialet, der dette fenomenet er hyppigere, er fra den regionale avisen Tønsberg blad samt Svenska Dagbladet. Førstnevnte omhandler Vilt om dyr for barske barn (2022) av Anne Østgaard og Camilla Victoria Storm og ABC for barske barn (2018) av Østgaard og Johan Reisang: ”… en rik opplevelse for både øre og øye.” Sistnevnte omhandler Cecilia Torudds En dag med farfar. Vi leker (2016) og En dag med farmor. Snabbkalaset (2016): ”Mästerligt fångar Cecilia Torudd känslor och dramatik i samspelet mellan barn och vuxna (Lena Kåreland, SvD).” Denne gjenbruken indikerer at disse kritikeruttalelsene anses som spesielt verdifulle, eller at det kun er et ressursbesparende tiltak.

Tabell 5 viser at anmeldelsesutdrag kategorisert som ”annen kultur” ikke er frekvent. Det vil si at det er svært få utdrag hentet fra andre kilder enn originalkulturen (henholdsvis Danmark, Norge og Sverige) eller fra kildekulturen til de oversatte bøkene. Totalt finner vi kun 8 anmeldelsesutdrag fra ”kritikere” og ingen fra ”folket”. Selv om de fleste omslagene til Alfons Åberg-bøkene i Arvika-materialet inneholder utdrag fra svenske kritikere (originalkultur), er det også eksempler fra tyske Bulletin Jugend & Literatur (annen kultur) og norske Aftenposten (annen kultur).¹⁰ Det kan være flere årsaker til denne innlemmelsen: For det første, Tysklands posisjon i verdenslitteratursystemet er mer sentral enn Sveriges (se Heilbron 434), og ytringer som viser at Bergströms bøker har fremgang i et større, tyskspråklig marked, bidrar til større legitimitet. For det andre, utdraget fra Aftenposten viser den kulturelle nærheten mellom Norge og Sverige, samtidig som det signaliserer Alfons Åberg-bøkenes suksess utenfor Sverige.

Med tanke på utdrag fra ”annen kultur” er det relevant å trekke inn Lindqvists teorier om såkalt dobbel konsekrasjon (”Dubbel konsekration” 142), som tilsier at et verk fra et perifert litterært system må konsekreres gjennom et sentralt system før det kan bli oversatt i målkultursystemet. I så henseende kan den oversatte bildeboken Grodprinsessan (2018) av greske Eugene Trivizas og Agis Agisilaou være et godt eksempel: På det svenske omslaget forekommer et utdrag fra The Economist, som viser at verket allerede er blitt anerkjent i det angloamerikanske systemet.¹¹

Som vist i tabell 5, er antallet omtale av priser (15) fra ”annen kultur” også relativt lavt. Eksempel på dette er forsiden til Stian Holes Garmanns sommer (2006), der Bologna Ragazzi Award 2007 og Deutscher Jugendliteraturpreis 2010 fremheves. I tillegg inneholder flere omslag forlagenes omtale av prisvinnende bøker, forfattere eller illustratører uten at navn på prisene nevnes eksplisitt, eksempelvis Emma Chichester Clarkes Sluta retas! (2010) og Lauren Childs Den nya lilla personen (2015), der det står ”från skaparen av de bäst-säljande och prisbelönta böckerna om Charlie och Lola – Lauren Child”. Slike uttalelser fra forlagssiden er til dels informative, men sett i lys av tidligere nevnte utsagn fra Berglund om at anmeldelsesutdrag er paratekster som befinner seg i skjæringspunktet mellom litterær vurdering og markedsføring (”Bokanalyser” 174), kan de tolkes som ren reklame.

Tabell 5 viser at antallet utsagn fra en annen forfatter, en fagekspert, en kulturpersonlighet og lignende på omslaget, og som vi har kategorisert som ”annen konsekratør”, er relativt høyt (totalt 43, derav 22 i det svenske materialet, 15 i det norske og 6 i det danske). Disse utsagnene legitimeres som oftest i kraft av at de kommer fra fagpersoner som psykologer, tannleger, barnehagepersonale og til og med paleontologer. De fleste er fra originalkulturen, og dette utsagnet fra en barnhageansatt på baksiden av Carl-Johan Forssén Ehrlins Kaninen som gärna ville somna. En annorlunda godnattsaga (2010), som vekt-legger bokens positive innvirkning på barns søvnrutiner, er illustrerende: ”Det bästa med boken är att man inte behöver tillrättavisa när de skall sova, för det står redan i sagan och jag behöver bara läsa texten för dem.” Vi finner lignende uttalelser fra barnehage-personale innen en rekke temaer, slik som stimuli til filosofiske samtaler og andre dannelsesaspekter, noe som tilsier at denne gruppens utsagn sees på som verdifulle for å nå den voksne formidleren.

Utsagn fra velrenommerte idrettsutøvere er også godt representert i materialet, for eksempel i tilknytning til bøker med mangfoldstematikk og normkritisk tenking. I Lone Halvorsen, Maria Therese Olsen og Gina Snipps Wilma har to mammaer (2015) er følgende uttalelse fra tidligere håndballspiller og forbilde innen idrett, Gro Hammerseng-Edin, innlemmet på forsiden: ”Jeg tror kunnskap fører til færre fordommer. Tommel opp for en bok som kan bidra med dette!” Dette mangfoldsperspektivet som kvalitetskriterium fremtrer på flere måter i korpuset, blant annet står det på omslaget til de fleste bøkene fra Olika at forlaget har vunnet Rättvisepriset. Slike karakteristikker, på lik linje med ovennevnte utsagn fra barnehageansatte, sikter til bildebøkenes oppdragende funksjon og legger mindre vekt på bøkenes estetiske verdier.

I det norske materialet er utsagn fra kjente skuespillere og komikere mer fremtredende enn i det svenske. Eksempler er uttalelser fra Henriette Steenstrup om Jo vil ikke bæsje på do (2015) av Ingrid Røeggen og Mari Bergset: ”Endelig en bok som gjør at jeg kan unnslippe alt som heter pottetrening. Legger bare boka foran guttungen – så går resten av seg selv”, og fra Anders By om den oversatte boken Det er vanskelig å vente (2015) av Mo Willems: ”Datteren min og jeg ler høyt av disse gutta.” Dette kan tyde på at denne typen kulturpersonligheter har høy legitimerende status.

Når det gjelder en bildeboks potensial til å bli en klassiker, bruker forlagene som regel utdrag skrevet av kritikere på omslaget, som dette i den svenske utgaven av Garmanns gate (2009) av Hole:

Det er interessant at det i korpuset også finnes flere lignende utsagn fra ”annen konsekratør”, som følgende fra Barnboksbildens vänner (en vänförening till Göteborgs konstmuseum) på baksiden av Piraterna och vinterjakten (2017) av Sara Berg, Karin Frimodig og Maria Poll: ”När rim i texten samspelar så finurligt med bilder på mångsidiga pirater går det inte annat än att se en framtida klassiker i Piraterna och regnbågsskatten” (en verdivurdering om en annen bok i Piraterna-serien).

Til sist vil vi trekke frem at eksperter i prestisjeyrker som brukes på omslaget, vanligvis befinner seg i den vestlige kultursfæren. I dette tilfellet karakteriserer professor James Gross ved Stanford University Anette Prehn og Jens Hages Udbryderkongen og indbrudstyven (2019): ”I denne charmerende historie bringer Prehn en dyb filosofisk og psykologisk sandhed til live. Nemlig den, at vores følelsesmæssige reaktioner på verden omkring os er stærkt formet af, hvordan vi tænker om dét, vi oplever.”

Innen kategorien ”folket”, som mamma- og bokbloggere, er det stor forskjell mellom det svenske og norske materialet når det gjelder det totale antallet anmeldelsesutdrag (43 i Arvika-materialet og 9 i Moss). Det er slående at de fleste utdragene fra folket i det svenske materialet stammer fra svenske kilder, særlig bokblogger som boktips.net og Barnboksbloggen.¹² I Moss-materialet er det derimot bare 3 utdrag fra norske kilder, mens det på omslagene til de oversatte bøkene er 6 tilfeller fra ”folket kildekultur”. Disse utdragene skriver seg fra det svenske og det angloamerikanske systemet. Her følger et eksempel på sistnevnte, der forfatter og illustratør av den oversatte boken Jeg savner pus (2016) av Rebecca Elliott er blitt hyllet på bloggen Lovereading4kids. Hyllesten er blitt oversatt til norsk og innlemmet på bokens bakside: ”Rebecca Elliott er en usedvanlig talentfull illustratør.” Slik bruk kan forklares med at et perifert og åpent system som det norske anser utdrag skrevet av engelskspråklige bloggere likeså legitimerende som utdrag fra ”folket” i egen kultur. Her kan vi igjen trekke inn forskning om den engelskspråklige litteraturens høye status i verden (Lindqvist, ”Ett globalt perspektiv” 85).

Funnene fra vår studie viser at bruken av anmeldelsesutdrag og omtale av priser, såkalte konsekrasjonsmarkører, for å fremheve og overbevise om en boks kvaliteter er noe begrenset når det gjelder bildebøker i papirformat for barn 3–6 år. Likevel forekommer det en god del eksempler, selv om disse ikke utgjør mer enn 12 % av materialet innhentet fra Arvika, 5 % fra Moss og kun 1 % fra Brønderslev. Det mest slående funnet er den lave bruken av markører i materialet fra Danmark sammenlignet med Norge – og særlig med Sverige. Ser man hele materialet under ett, er markørene hovedsakelig innlemmet på baksidepermen. Av de ulike hovedtypene konsekrasjonsmarkører (”kritiker”, ”folket” eller ”annen konsekratør”) er anmeldelsesutdrag fra kritikere i de store dagsavisene (originalkulturen) de vanligste, og man finner noe mindre forekomst av utdrag fra ”folket”, som bloggere, og ”annen konsekratør”, som forbilder innen idrett, barnehageansatte, leger og psykologer. Hvis bøkene er oversatt, er anmeldelsesutdrag skrevet av kritikere i målkulturen de vanligste. Omtale av priser og utmerkelser er sjeldnere.

Det fremgår tydelig av funnene at anmeldelsesutdrag fra litteraturkritikere er rådende på bokomslagene, men vi ser en tendens til at flere ulike aktører, som bokbloggere, brukes. For å stadfeste denne trenden, trengs studier i et diakront perspektiv. I denne artikkelen har vi ikke gjort en innholdsanalyse av anmeldelsesutdragene i korpuset. Dette er noe vi kan komme tilbake til i fremtidige studier.